OddvarHojem.com/Øl/2015

Stockholm mars

Mackinlay's Inn

30/03/2015. Det har vært en riktig guffen kald og fuktig vårdag i Stockholm. Regnet har pisket ned hele ettermiddagen, så kaldt som det kan være før det går over til snø. Sammen med en kjølig vind fra nordøst har det gjort byen til en lite trivelig plass for en promenade. Stockholmerne haster fram og ser seg ikke til siden, arbeidsdagen er slutt og det eneste de vil er å komme seg fortest mulig hjem. Vi som er turister og har vært på handel på Västermalmsgallerian, vi synes vi må bruke den lille tiden vi har her i storbyen best mulig, så vi vil ikke hjem. Vi vil til et sted der vi kan få oss et godt glass øl og føle på utelivet. Så vi kikker ut fra Västermalmsgallerian, kulser over det ekle været, og tenker at her er det ikke snakk om å gå på leting etter det beste vannhullet, det må bli det nærmeste. Og der! Rett på andre siden av Fleminggaten ligger Mackinlay's Inn.

Mackinlay's Inn i Fleminggatan 85 i Stockholm ser temmelig trist ut fra utsiden, men på innsiden er det en helt grei og ikke minst rein og velholdt brunpub med skotske forbilder. Vi fikk ikke noe inntrykk av hvilket klientell som vanligvis holder til i puben da vi var der, for det var nesten ingen andre gjester der da. De få som var der var det jeg på romsdalsk vil kalle "ein tå kore sorta", blant annet vi, så da kan det vel ikke være så ille?

Den sultne har et pent utvalg pubmat å velge mellom, og den tørste et variert tilbud av øl både fra tapp og fra flaske. Se hjemmesiden deres for en nærmere presentasjon. Vi hadde planlagt og kjøpt inn mat til middag hjemme i leiligheten etter byturen idag, så for oss var valget greit, maten får vi prøve en annen gang. Vi tømte våre øl, Kari sin Lager og jeg min Sankt Eriks IPA, og dro så hjem. Godt fornøyd med opplevelsen på Mackinlay's Inn i Fleminggatan.

London april/mai

Oaka at the Mansion House

Oaka at the Mansion House er et merkelig opplegg. Det er en engelsk pub med et asiatisk kjøkken i hjertet av Kennington i London. Den ble åpnet i 2013, og er den nyeste av Real-ale-pubene i området i følge CAMRA's Good Beer Guide.

Som alle puber er Oaka delt inn i en bar/pub og en spiseavdeling. Gunnar hadde reservert bord til oss i sist nevnte, helt bakerst midt i bildet, og vi ankom sent på kvelden onsdag 29 april 2015 etter å ha vært på reisefot fra Molde størstedelen av dagen. Dette er ingen brunpub, det er en moderne innredet restaurant med baravdeling, men så er det sånn da, at det er hensikten som teller. Oaka har som hensikt å være et samlingssted for (den yngre delen av?) beboerne i området, et public house, offentlig hus, og er altså derfor per definisjon en pub. En oppdatert pub med god mat og god drikke.

Oaka at the Mansion House er flaggskipspuben til Oakham Ales i London.

Oakham ales var ukjent land for meg før besøket på Oaka i april, og muligheten måtte selvfølgelig benyttes til å forsøke de fire ølene som var tilgjengelig på tapp. Først en pint Citra som er en lys øl med grapefruktpreg, og deretter en pint JHB (Jeffrey Hudson Bitter) som er en gylden øl med et preg av sitron. Det var seine kvelden, så heldigvis serverer de ikke øl bare i hele pinter, men også i halve, så for å bli ferdig med prøvesmakingen, endte jeg opp med en halfpint Inferno som er lys ale, og til slutt en halfpint Bishop’s Farewell som er den sterkeste av de fire ølene med 4,6 %. Konklusjon: Oakham ales er øl i den gode gamle bryggertradisjonen i East Midlands i England. Det er godt håndverksøl.

Og Oaka? Innbiller meg at navnet er komponert av Oak(ham)A(les), eller Oak(ham)A(sia), og uttales OukEi som i ok.

Les mer om : Oaka at the Mansion House og Oakham Ales på hjemmesidene deres.

Windmill

Puber er selvfølgelig ikke bare øl, øl, øl og cider. Det er også mat av den mer eller mindre folkelige typen, men noe mer folkelig enn pai kan du vel knapt finne i England. Og pai er The Windmill i Mayfair i London spesialister i. Det vil jeg komme tilbake til, men først...

Vi hadde vært på handletur i Soho, det var fredag 01 mai 2015, og det var vår. Omlag kl 1530 engelsk tid ankom vi til etablissementet, og var bare tørst. Men du begynner å lure på hvor du er kommet når du blir tatt imot i døråpningen av en pen ung uniformskledd dame og anvist bord inne i lokalet, for det er du ikke vant til fra engelske puber.

Og selv om jeg syntes det var kunstig, så kan jeg til nød akseptere servering ved bordet, også på en pub, men ikke at den unge damen serverte ale som lager, og omvendt! Da var det godt at Kari og jeg kunne bytte innbyrdes :)

Jeg har hørt at det ikke er god kutyme å gi tips på puber i England, men på Windmill var det tydeligvis skjedd en viss form for utvikling. Der hadde de ihvertfall en betalingsterminal av den typen der du i tillegg til kostnaden ved kjøpet får muligheten til å fylle ut en åpen linje der du kan oppgi hvor mye du ønsker å gi i tips! Merkelig. Jeg må ha gått glipp av noe.

Jeg drakk uansett min Meantime IPA med stor glede, kikket på folket som kom og drakk og gikk, og lurte meg på hvor den "egentlige" puben med disk og tappekraner var. Og akkurat da jeg reiste meg og snudde meg rundt for å ta på meg jakka og gå, åpenbarte den seg. Ei dør inn til et rom med tappekraner på rekke og rad, ihvertfall på rekke. Så skulle du komme til The Windmill i Mayfair og vil ha ei øl eller to: Gå rett fram til det innerste rommet på gateplan. Over døråpningen der står det skrevet: "Pie Room Too". (Alternativet er baren til venstre rett innenfor inngangsdøren. Den oppdaget jeg også først da jeg var på veg ut.)

Og så var det dette med Windmill og paier, da. Det ergrer meg grenseløst at jeg ikke fikk smakt fra etablissementets paimeny når jeg først var der, for den skal visst være helt unik. Jeg tror jeg enkelt og greit bare må henvise deg til etablissementets egne hjemmesider for en nærmere forklaring på paimysteriet. Kanskje må jeg tilbake? Kanskje må jeg melde meg inn i Paiklubben?

The Cross Keys

(01/05/2015) Etter et svært vellykket besøk på Rex & Mariano seafood restaurant i Soho i London (anbefales!), dro vi til puben Cross Keys, 31 Endell Street, Covent Garden, mens kveldsmørket falt på.

Cross Keys ble bygget i 1840, og er en skikkelig "locals pub", et sted der du kommer i nærkontakt med lokalbefolkningen, men selvfølgelig også "alle" som jobber i nærheten om du skulle ta deg en tur innom på fredag ettermiddag og tidlig kveld - hvilket vi gjorde. Det var fredag, det var den første mai 2015, men det eneste som betød noe var at det var fredag. Fredag er lik Stinn Brakke! Vanligvis går det over, etter noen pinter går de fleste hjem, men det gjorde de ikke den dagen vi var der. Det kan jeg forstå, det var et utrolig hyggelig sted. I min forstand et stjerneeksempel på en engelsk pub.

Cross Keys er et grade II listed public house, hvilket tilsier en form for freding som gjør at bygningesmessige endringer må godkjennes av lokale myndigheter før de kan utføres. For den spesielt interesserte er det verd å merke seg at puben er den lykkelige eier av en del Beatles-effekter (memorabilia, minnegjenstander), og en serviett signert av Elvis! Bare det siste er jo verd besøket alene!

Selvfølgelig serverer de (det gjorde de ihvertfall) London-øl på Cross Keys. Jeg hadde gleden av å kose meg med en pint Old Street pale ale og en pint Bethnals green bitter fra Brodie's Brewery i Leyton. Det er et nytt bryggeri i den nye tidens ånd, åpnet i 2008, så her snakker vi altså om Craft Beer. Uansett, jeg kan ikke si annet enn at Cross Keys og Brodie's passer hverandre som hånd i hanske.

Kort oppsummert: Pass opp, Cross Keys! I'll be back. Om ikke for annet, så for å se servietten som Elvis signerte, den så jeg nemlig ikke sist jeg var der. Men mest av alt for å sjekke om det virkelig kan stemme at puben er så bra som jeg minnes den!

Mer info om pub og øl finner du på hjemmesidene til The Cross Keys.

London oktober

Jakten på Truman's

Torsdag 15 oktober 2015 dro vi på Trumanjakt i London. Vi hadde ett mål for øyet: Oppleve tre Trumanpuber som alle er listet som engelsk kulturarv.

Det ble en god kveld og kveldsmørket hadde senket seg da vi dro hjem til Walworth.

Truman's

Dette handler ikke om en Trumanpub, det handler om flere Trumanpuber, men ikke en Trumanpubkjede.

Truman Brewery ble grunnlagt i 1666 og var på slutten av 1800-tallet et av verdens største bryggerier. Men markedskreftene tok med tiden livet av bryggeriet, og i 1989 ble det nedlagt. I 2010 ble det startet et nytt bryggeri med det samme navnet i London.

Det som går under begrepet The Old Truman Brewery er i dag ikke noe bryggeri, men et bykvartal (eller flere) i East London som opprinnelig huset det nevnte bryggeriet, men nå huser en mengde trendy butikker, gallerier, markeder, barer og restauranter.

Da Truman's Brewery ble nedlagt, kunne pubene til Truman's ha forsvunnet Ut av syn ut av sinn, men de hadde opp gjennom tidene utmerket seg så mye såvel i bygningsmessig som i samfunnsmessig sammenheng, at flere av dem ble listet som engelsk kulturarv på National Heritage List for England. De eksisterende Trumanpubene er stort sett frittstående puber uten bryggeritilhørighet, men har det til felles at de alle inneholder elementer som tydelig viser opphavet.

Torsdag 15 oktober 2015 dro vi på Trumanjakt. Det var Gunnar som hadde laget ei passende rute i sentrale deler av London, der vi hadde ett mål for øyet: Oppleve tre Trumanpuber som alle er listet som engelsk kulturarv.

At det fantes et nytt Trumanbryggeri som laget godt håndverksøl fikk jeg allerede konstatert da jeg kjøpte bryggeriets Zephyr, en hoppy pale ale, til lunsjen på The Water Poet i Folgate street tidlig på dagen. The Water Poet er ingen Trumanpub, men der oppsto ideen om at jeg også skulle drikke Trumanøl på alle de tre pubene jeg skulle besøke senere, om det var mulig. Det skulle vise seg at det var det ikke.

Arthur Edward Sewell

Arthur Edward Sewell var født i 1872 og døde i 1946. Han var ansatt av Truman's i gullalderen for engelske puber, mellomkrigstida, og utformet minst 40 av selskapets public houses. Flere av pubene han designet er listet blant Englands kulturarv. Alle de tre vi besøkte kvelden den 15de oktober 2015, er blant dem.

The Golden Heart

(15/10/2015) Jakten på Truman's del 1. Vi dro først til The Golden Heart, adresse 110 Commercial Street, Spitalfields, London E1 6LZ. Det var i det området det originale bryggeriet holdt til. Puben ble bygget i 1936, i pubenes gullalder, mellomkrigsårene, og min første og siste Trumanøl den kvelden skulle det vise seg, Truman Swift, en gorgeous golden ale, ble kjøpt og fortært der.

Golden Heart sies å være beryktet for ekstremt dårlig service, men det kjenner jeg meg ikke igjen i, servicen var som den burde være, men jeg mistenker ryktet for å ha opphav i pubens grand old Landlady, Sandra Esqulant, the Queen of Spitalfields. Vi fikk gleden av å oppleve henne på svært nært hold og i fri utfoldelse, hun snurret rundt som en virvelvind i det bitte lille bakrommet i puben der vi hadde slått oss ned, gestikluerende og høylydt dirigerte hun både ansatte og kunder. Vi gledet oss over Sandra (vi satt ved bordet hennes, se bilde under), men jeg kan godt tenke meg at sartere sjeler enn oss kan komme til å se på oppførselen som et utslag av dårlig service.

The Royal Oak

Jakten på Truman's del 2. Så vandret vi nordover omlag halvannen kilometer og inn i et rolig område til The Royal Oak i Columbia Road. Og der og da var det altså slutt på Truman's øl, der ble det i stedet en ELB* pale ale.
(*East London Brewing Company, sjekk ut hjemmesida deres her.)

The Royal Oak ble opprinnelig bygget omlag 1842, men ombygget i 1923, utformet av Arthur Edward Sewell, en av de ledende pubarkitektene i England i mellomkrigsårene.

The Stag’s Head

Jakten på Truman's del 3. Så vandret vi halvannen kilometer til, i skumringen langs stille gater og kanaler til The Stag’s Head i Hoxton, en pub bygget i 1935/1936. Her hygget jeg meg med en Meantime London pale ale mens vi studerte interiør og klientell og holdt øye med musikkbandet gjennom døra til naborommet der de satte opp instrumentene og testet musikkanlegget som de - fant vi ut - skulle bruke neste dag. Men det måtte bli uten oss, for da hadde vi annet fore.

Atlas

Jakten på Truman's. Etterskrift.

Lørdag 17 oktober 2015 var vi på sightseeing i Fulham, blant annet for å ta oss ei øl på Atlas pub i Seagrave Road. Atlas har (eller hadde ihvertfall da) ei romsdalsjente fra Farstad utafor Molde som pubdriver, men henne fikk vi ikke kontakt med, vi må vel være så ærlig å si at vi ikke engang prøvde. Derimot fant jeg til min forbauselse ut at Atlas også må være enda en Trumanpub. Det var det ikke vanskelig å se, for å si det mildt (se skriften på speilet på bildet).

En Trumanpub, ja, men Trumanøl, nei. Nytelsen på Atlas ble derfor en Dombar fra Sharps og et eller annet fra Twickenham, jeg husker ikke riktig hva, tok ikke vare på kvitteringa og finner ikke noe på hjemmesida deres som kan hjelpe på minnet, de reklamerer merkelig nok ikke for ølet de har, bare for vinen!?!.

×
OddvarHojem.com ⇒ Øl 2015 Stockholm mars London april/mai London oktober Øl 2016 Oversikt øl-innhold Oddvar på Nettet