OddvarHojem.com/Øl/2016

Molde februar

Oude Geuze Boon a l'Ancienne

Han var en av våre fjerne forfedre, og han var ikke særlig renslig. Krukker halvfulle med matrester sto i mørke kriker og kroker i hulen og godtgjorde seg. Og godtgjorde seg. I ei av dem litt korn som det hadde dryppet vatn ned i. Etter hvert minnet innholdet mer og mer om grøt, og etter hvert som det dryppet mer vatn ned i grøten, om suppe. Så kom tørketiden. Han må ha vært tørst, og han kunne ikke ha hatt tilgang til reint vatn på lange tider da han drakk av den skitne og fresende grumset. Han må ha vært fryktelig tørst, for han drakk lenge og vel og med stadig mer velbehag. Han ble full og vill og hadde en dårlig dag derpå. Han hadde uten å vite det funnet opp ølet.

Lambik er en særtypisk belgisk øltype som lages uten bevisst tilsetting av gjær, men ved at vørteret ("kornsuppa") blir lagret i et miljø der det blir infisert av villgjær fra lufta som setter i gang gjæringen. Spontant. Spontangjæring. Ølet som kommer ut i den andre enden av prosessen er veldig spesielt, og ofte veldig surt, noe som gjør det stort sett bare til et øl for veldig spesielt interesserte. Flere ganger har tradisjonen og produksjonen av lambik holdt på å forgå i det store tomme intet på historiens søppelhaug, men de har overlevd mot alle odds. Og i vår moderne tid har de faktisk hatt en viss framgang, og lambik produseres nå ikke lenger bare i Belgia, men også i flere andre land.

Lambik blir for det meste brukt til å produsere Geuze. Geuze er et øl som består av en tredjedel gammel og to tredjedeler ung lambik, og blandingen ettergjæres et års tid. Det skaper en frisk, elegant og musserende øl. Oude Geuze Boon a l'Ancienne er et slikt øl som er laget av 100% ren, ublandet lambik, og deretter modnet på eikefat i to år. Og navnet Oude Geuze Boon a l'Ancienne? For å markere at bryggetradisjonen er ivaretatt helt og fullt, er begrepet "i gammel stil" plassert både forrest og bakerst: Tradisjonell Geuze fra Boon i gammel stil.

Øl for spesielt interesserte? Neppe, dette er Ølets Champagne.

Brouwerij Boon het Brasserie de Saint Roch fram til Frank Boon kjøpte bryggeriet i 1978. Brasserie de Saint Roch ble grunnlagt som bryggeri og destilleri rundt 1680 av J.B. Claes og lå i den vest-flamske bygda Lembeek, nå en bydel i Halle i nærheten av Brussel.

Det finnes en teori som sier at det er stedsnavnet Lembeek som er opphavet til navnet på ølet lambik. Kanskje ikke et dårlig tips.

London mai

Londons sider

The Pint Building

Kanskje er den bedre kjent som The Walkie Talkie Building, men jeg foretrekker et annet av dens kallenavn; The Pint Building. Mest kjent er den vel for den spesielle formen som reflekterer solstrålene og samler dem i en superstråle som i følge historien blant annet "smeltet" deler av en Jaguar som sto parkerte på fortauet nedenfor. Lenge måtte de dekke den til med "strie" (bildet) for å fjerne de uheldige refleksene, til arkitektene fant fram til en løsning på problemet. Dette er ett eksempel på det ekstremt synlige London med sine "baksider", men London har også sine baksider som på et vis er byens usynlige framsider.

A Walworth Backyard

I Walworth, bare en halvtimes gange fra London Bridge, leier Gunnar ei leilighet som bare har utsikt til en trang bakgård, men du verden så utrolig avslappende det er å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille stille verden ei lita stund, midt i en hesblesende og overbefolket verdensmetropol. Selv om han ikke har adgang til bakgården er den der, med barneleker og planter og klesvask og fuglebur, en etasje under!

Apropos Walworth, visste du forresten at Charlie Chaplin ble født der?

Charlie Chaplin ble født i East Street i Walworth

The Coal Hole

(19/05/2016) Det var torsdag 19 mai 2016, og vi hadde opplevd The Lyric Pub, real ale new wave style, i Soho, og blitt svært positivt overrasket over den. Så skeiet vi ut og inntok dagens hovedmåltid, et spanskkulinarisk tapasmåltid med rødvin til, på Pix Bar, Barcelona/San Sebastian style. Men en slik utenlandsk utskeielse var også alt undertegnede tålte før jeg bare måtte, måtte ha mer av min daglige dose erke engelsk øl. Og den fant jeg på The Coal Hole på Strand eller The Strand som gata ofte kalles.

Det var full brakke på The Coal Hole, men oppe på galleriet var to damer i ferd med å avslutte bordsetet, og det sa vi oss omgående villige til å overta.

The Coal Hole er en Nicholson pub, og som sådan gjennomsyret kommersiell, ja, men ekte engelsk etter mine fattige begreper. Slik en pub i London skal være. Jeg elsker Nicholsons puber fordi de er som de er, gode, gammeldagse public houses som er for alle uansett alder og stand, med velkjente øltyper, øltyper som svært mange etterspør, og dermed altså ikke bare for proffene på Untappd. Men når jeg har sagt det om den, må jeg også si at jeg tilsvarende elsker alle de andre!

Uansett, jeg fikk meg mine to erke engelske øl, Nicholson style, og om du spør meg, så husker jeg ikke hvilke to det var. Men de smakte fortreffelig!

The Lyric Pub

(19/05/2016) Jeg hadde aldri hørt om The Lyric Pub før jeg fikk lastet den nye oppdateringa av Camra Good Beer Guide ned på mobilen min tidligere i vår. Camra er min bibel til utforskinga av engelsk øl, og den anbefales på det sterkeste dertil. Sjekk ut hjemmesiden til Camra her...

The Lyric Pub ligger sentralt til i Soho, svært sentralt. Det er riktignok ikke så lett å finne fram til den i mylderet av små og trange gater i området, men ved hjelp av Camras app gikk det etter måten greit. Er du kjent i sentrale London, så er adressa 37 Great Windmill Street, to minutters spassertur fra Picadilly Circus. Opprinnelig lå det to puber på stedet, The Windmill og The Ham, side ved side, de ble slått sammen til en pub, The Windmill and Ham, på midten av 1800-tallet. Puben er i dag en frittstående, kjedeuavhengig pub, og på tapp har de til enhver tid åtte real ales. Bryggerier og merker varierer over tid.

Vi var innom torsdag 19 mai 2016 kl 1700+, og da var det stinn brakke der, masse mennesker og masse lyd:

Jeg rakk en Birdie Flipper, en amber ale fra Long Arm Brewing Co i Ealing, før vi måtte ile avsted for å treffe Gunnar. Førsteinntrykket var derfor litt stormende, men ettertanken forteller meg nå at jeg må, bare tilbake til The Lyric Pub i Soho ved en senere anledning!

Stockholm juli

Krubb Kungsholmen

Krubb Kungsholmen

(08/07/2016) Krubb Kungsholmen er et bitte lite øl-og-pølse-sted i krysset mellom Fleminggatan og Carl Gustaf Lindstedts gata på Kungsholmen i Stockholm. Innendørs er det bitte lite, men tar jeg med uteområdet kan jeg muligens kalle etablissementet et lite (uten bitte foran) sted. Og om Krubb ikke er så stort av fysisk omfang, så er heller ikke åpningstidene det. Du bør derfor sjekke åpningstidene før du begir deg til stedet, om du har et stykke å dra. Dem finner du kanskje (jamfør siste del av denne artikkelen) på Krubbs hjemmside.

Nok om det, Kari oppdaget stedet ved en tilfeldighet da vi trasket forbi med koffertene på slep på veg fra Centralstationen til Wargentinsgatan for å besøke Petter og Frank som bodde der den gang da. Stedet så så innbydende ut der det lå i det gamle tårnhuset under trekronene at vi umiddelbart forsto at dette var et sted vi måtte utforske. Og det gjorde vi.

Første gang fredag 08 juli 2016. Det var flott sommervær, men godt om plass, innendørs helt tomt (naturligvis, sola skinte), men utendørs en god del mennesker, et langbord med et fødselsdagsselskap, et par par med barnevogner, og to og to medmennseker som satt og pratet seg imellom over ei øl og litt salat med pølse til, alle (bortsett fra oss) i aldersklassen 30-40 år.

Vi kjøpte våre øl, en Stockholm Syndrome red ale fra Modernist Brewery i Stockholm til meg, og en dagens lager på tapp fra Nynäshamns Ångbryggeri til Kari. Og da sulten tok overhand kjøpte vi en Lamb Hotdog med pommes frites til på deling, det viste seg å være mer enn nok for oss to. Og vi koset oss.

Krubb Kungsholmen

(09/07/2016) Viktig om åpningstider: I dag er det lørdag, og i dag skal vi en tur til Krubb igjen - om vi rekker det, for på lørdager er åpningstiden i følge hjemmesiden til Krubb fra 1100 til 1600!!! Tenkte vi. Men så endte det slik, da - at da vi ankom klokka 1300 var det likevel stengt! Så kanhende er det best om du tar kontakt per telefon for å få bekreftet åpningstidene før du reiser dit. Om du har et stykke å dra.

The Tankard

The Tankard ligger på hjørnet mellom Amelia Street og Walworth Road i Southwark i London. Det er ikke vanskelig å se at det er en pub med tradisjoner, men tradisjoner er jo så mangt - og kan måles i så mye...

Jeg er ikke riktig sikker på når puben åpnet dørene første gang, men i følge UK Pub History and Historical Street Directory of London and the UK kan 1869 være et godt tips. På nettsiden står det at "John David Baggarley (born 1830 died 1903), was at the Tankard, 178 Walworth Road in 1869". I så fall rommer pubens tradisjoner all den innsikt i mennesklige styrker og ikke minst svakheter som puben i løpet av en snart 150 år lang levetid har samlet gjennom observasjoner av sine samtlige gjester og deres beteende.

Og i dag, noen dager etter at jeg besøkte puben, det var forresten mandag 24 oktober 2016, forekommer det meg at det kanhende ikke var rent tilfeldig at det rant meg i hu, etter å ha forlatt etablissementet, at det ikke bare var markisene utenfor The Tankard som hang på skeive.

Av prinsipp er jeg på mine eldre dager totalt kontantløs, jeg bærer ikke med meg verken pengesedler eller mynter, jeg forsverger meg til kort, kort og godt. Men hadde det ikke vært for Kari og hennes åpenlyse kjærlighet for mer eller mindre klingende mynt, så hadde jeg nok vært i åpenbare problemer på - blant annet - The Tankard. Etter at ølet var tappet og rødvinsglasset fylt, viste det seg nemlig at det var umulig å betale med kort på åstedet, kortleseren var selvsagt "ødelagt", så jeg kunne bare betale med kontanter, kontant, som i så mange av de andre små-business sjappene i området. Jeg måtte be om noen sekunders henstand med betalingen for å rådføre meg med Kari, og kunne deretter konstantere en viss lettelse også hos Landlady'n som med sitt mest sjarmerende brede smil som avslørte en særdeles kaotisk og høyst mangefarget tanngard, uttrykte besnærende og gjentatte Tank U, Luv! da jeg kom tilbake med de livgivende kontantene.

Det satt en nærsynt kar i hjørnet like ved oss, med nesen nede i ei notatblokk, ivrig opptatt med ett eller annet, løftet hodet og myste ut i lufta et tankefullt øyeblikk før han atter stakk nesen ned i notatblokka si. Av en eller annen grunn tok jeg ham for å være gambler, på fjernsynskjermene rundt om i lokalet overførte de hesteveddeløp, men kanhende var det nettopp det som distraherte meg, så jeg tror nok heller han var en lokal forfatter som skrev på sitt livs viktigste roman, enn en gambler som spilte på hester. Kanhende.

Litt lenger borte satt en kar med nesen i sky, hele tiden, jeg tror nesten han hadde glemt at han hadde en pint øl som ventet på bordet like under nesen sin, han satt og så opp i taket, for det var der oppe fjernsynskjermene var plassert. Men han spilte ikke på hestene. Tror jeg.

En eldre herremann kom nettopp inn døra og satte seg på bordet mellom gambleren og meg. Han var ulastelig antrukket i frakk og en hatt som med sin imponerende og unevnelige farge trakk blikket mitt til seg. Han var tydeligvis kjent av mange, for de nikket til ham da han kom inn, men ingen pratet med ham. Han kledde ikke av seg frakken, ikke engang hatten, bare satt der med sin Guiness som han knapt nok rørte, og nistirret ut i lokalet mens han trommet med fingrene på bordplaten, og nynnet noen lavmælte strofer innimellom trommingen.

Jada, noen kom i galant antrekk, og noen kom i - om ikke akkurat i filler, så ihvertfall i noe som lignet mistenkelig på arbeidstøyet til en kommunearbeider, ornamentert med de nødvendige refleksstripene på såvel overtrekksbukse som på vest og arbeidsjakke. Mannen hadde muligens jobbet for vegvesenet engang, og jeg uthever begrepet jobbet, for i den tilstanden han hang over bardisken i, kunne han ihvertfall ikke være på jobb nå.

Og mannen med moppen? Hvem var han? Jeg hadde sett ham svime rundt i lokalet, og hadde tatt ham for en av det faste klientellet med sitt vimsete, tynne og hengslete legeme, men plutselig dukket han opp med en langskaftet mopp i hendene, og raste inn på dametoilettet, ble der inne noen få strakser før han kom ut igjen og forsvant like resolutt inn på herretoilettet med moppen. Det hadde nok ikke vært noe å moppe hos damene, for jeg tror ikke det hadde vært noen damer der så langt den dagen, men på herretoilettet - der ble han ei god stund. Jeg undret meg på... Kan det være at han var en pengelens kunde som fikk spandert en ny øl hver gang han hadde gjennomført mopping og rengjøring av dame- og herretoilettene, samt innsamling av tomme glass? Eller jobbet han her? Var han egentlig pubdriver? Eller var han muligens bare mannen til Publady'n? Jeg vet ikke, og vil ikke vite.

The Tankard har en del øl på flaske, og noen på tapp, men bare 1 -én- Regular Beer, nemlig Greene King IPA. Landlady'n pumpet og pumpet og pumpet, og det som fyllte glasset var (noen vil vel si Kanskje) helt greit. Det gikk ned, det også, sier nå jeg.

Så vandret jeg ut i Walworth Road en opplevelse rikere, og tenkte at det var i dette området Charlie Chaplin ble født og vokste opp. Jeg kan forstå hvorfor han ble som han ble - nå.

Molde november

Trappistes Rochefort

(November 2016) I den lille kommunen Rochefort sørøst i Belgia ligger L'abbaye cistercienne Notre-Dame de Saint-Remy à Rochefort. Klosteret ble grunnlagt omkring 1230 som kloster for nonner i sistersienserordenen, også kjent som trappistordenen. Det var nonnekloster der i over 200 år, inntil nonnene i 1464 ble lempet ut for å gi plass til munker i stedet. Kanskje er munker mer drikkefeldige enn nonner, men så igjen, kanskje ikke, for det tok over 100 år før de i 1595 startet ølbryggeri i klosteret for første gang.

På slutten av 1700-tallet ble klosteret stengt, eiendommen solgt, og noen år senere ble klosterkirken revet og eiendommen gjort om til gardsbruk. 100 år gikk, og så, i 1887, ble gardsbruket på nytt kjøpt opp, nå av sistersienserordenen i Achel, en orden som heller ikke er ukjent for elskere av belgisk øl. Klosterkirken og klosterbygningene ble gjenoppbygd, og rundt 1900 ble det startet et nytt bryggeri der. Salg av øl til almuen begynte de derimot ikke med før i 1952, før den tid gikk alt til eget konsum! Et lite kuriosum: Selv om de har brygget øl siden 1900, begynte de ikke med etiketter på flaskene før i 1998.

Trappistes Rochefort er det beste ølet jeg vet om. Sistersienserne har mange særpreg, men ett av dem er at de alltid vil ha rennende vann tilgjengelig, noe som kan forklare noe, men ikke alt om hvorfor de lager et så fantastisk godt øl. Kanskje ligger forklaringen heller i det faktum at de med vilje begrenser produksjonen av ølet, og gir det heller desto mer omtanke og kjærlighet. De produserer ikke mer øl enn at inntektene av salget dekker løpende kostnader samt et passelig bidrag til veldedige formål.

Øl er gudenes drikk - og munkenes...

×
OddvarHojem.com Øl 2015 ⇒ Øl 2016 Molde februar London mai Stockholm juli The Tankard oktober Molde november Øl 2017 Oversikt øl-innhold Oddvar på Nettet