OddvarHojem.com/Musikk/OBlues

Aldri meir

Godnatt Storby

Bergsliens gate x Sporvegsgata, Oslo

Oddvar Blues er muligens et menneske, men kanskje er det bare et navn. Oddvar Blues er derimot definitivt en epoke som startet med oppdagelsen av Leadbelly, åpen stemming av gitar i Edur, og dialekt som kommunikasjonsmiddel. Epoken tok til i det ene og samme øyeblikket i historien da de tre åpenbaringene inntraff samtidig, selv om noen vil mene det er riktigere å si at den begynte med en ung mann og hans syke gitar.

Studiene i folkeminnevitenskap, teatervitenskap og religionshistorie ved universitetet i Oslo var over i 1975, men det tok lang tid før unge Hojem oppdaget at han var blitt cand mag. Rock 'n roll med Spilt Melk, Mefisto og seinere Stang Wolf med legendariske Willy Bakken på gitar, en umengde tequila og haugevis med røyk, endte i 1977 med at en heller utslitt og resignert ung mann satte seg på toget hjem til småbyen han hadde reist fra åtte år tidligere.

På fanget hadde han en en syk Höfner kassegitar, og i hodet en mismodig sang.

Sprang rundt

Oddvar Hojem

Jeg er mismodig. Jeg bruker å være mismodig dagen derpå. Det er ille, men jeg får trøste meg med at det var mye verre før. Mange ganger våknet jeg på golvet med et golvteppe bredd over meg. Riktignok er et golvteppe ikke en fullgod erstatning for en dyne, men den gangen føltes det bra. Det var bedre enn ingenting. Og rundt meg, utenfor golvteppet, et ukjent sted.

Ja, jeg må innrømme det. Det var ofte et åpent spørsmål hvor jeg var når jeg våknet. Hvordan var jeg kommet dit? Sammen med hvem? Og Hvem kom som oftest inn fra høyre. Glisende med nakne gommer og en eneste lang, gul tann med halsen bar, slipt til som en spaserstokk, i munnen. Som Malones venninne Moll. I likhet med hos Moll sannsynligvis slipt til med et tannlegebor, men Molls tann var formet som et krusifiks. Det er en viktig forskjell mellom en spaserstokk og et krusifiks.

Uansett, jeg fikk svar på spørsmålet, riktignok ikke det svaret som jeg hadde håpet, men som jeg innerst inne var forberedt på. Livet er ofte jævlig kjipt.

NB! Teksten under er sensurert i et forsøk på å redde forfatteren og hans ettermæle fra ham selv!

Trøtt av alt

Elmore James

Elmore Brooks ble født i Holmes County i Mississippi den 27. januar 1918, og døde av sitt tredje hjerteattakk som Elmore James, bare 45 år gammel den 24. mai 1963 i Chicago.

Jeg ble først oppmerksom på Elmore James da jeg hørte Fleetwood Macs versjon av Shake Your Moneymaker i 1968. Fleetwood Macs gitarist Jeremy Spencer hadde lært leksa av Elmore, og var en glimrende slidegitarist. Med et skjeivt, humoristisk glimt i øyet og en fandivoldsk driv traff musikken meg midt i hjertet. Hardt, intenst og nådeløst.

Elmore døde som bigamist. Han var gift tre ganger, men ble aldri skilt fra sin første kone. Han elsket hjemmebrent whisky, raske biler, og jakt med gevær og hunder nede i Mississippi. Når han ikke spilte blues. Det forklarer en hel del. Alltid rastløs og trøtt av alt.

Oddvars blues

Leadbelly

Huddie William Ledbetter, Lead Belly, Leadbelly, var "Kongen av 12 strengers gitar", favoritten var en usedvanlig stor Stella. Jeg har aldri hatt en Stella, heller ikke 12 strengers gitar, mitt arvegods har vært en svær Høfner akustisk, en Guild kassegitar, og en Fender Musicmaster planke, alle med 6 stålstrenger.

Leadbelly var vel egentlig en folkesanger og ikke en bluessanger, men ikke desto mindre var det Leadbelly som introduserte meg til min type blues. Kan hende var hensikten ikke den samme, men måten å spille på, den hadde jeg tatt fra ham. Gitaren stemt i åpen E, med vekten lagt helt og holdent på basslinjen. Klimpringen og akkordene kom som en bivirkning av anslaget på strengene. Veldig mye likt måten man spiller mandolin på. Kan hende var det nettopp der vi fant tonen, Leadbelly og jeg. Vi spilte begge mandolin i tillegg til gitar.

Frakttog Blues

Oddvar Hojem

Prærien. Treløs, vidstrakt og flat. Bare noen få kaktuser bryter den uendelig rette streken som markerer horisonten. Perfekt landskap for jernbanedrift. Når toget først er kommet opp i marsjfart, flytter det seg stort sett framover ved hjelp av sin egen bevegelsesenergi. Ka-dunk-ka-dunk-ka-dunk. Ensformig dunking. Lyden fra hjulene som smeller mot skjøtene mellom jernbaneskinnene. Togfløyte. Som i hver eneste Freight Train blues. Frakttooog, frakttooooog bluuuuuues. Men mest av alt ensformig dunking.

Er det noe jeg kan, så er det å banke løs på strengene. Sånne som jeg har aldri imponert noen med musikalske ferdigheter. Kanskje fordi vi i stedet for å gjøre en innsats selv, bare satt på perrongen og ventet på et tog som vi kunne hive oss på som gratisreisende. Men ingenting er lenger som det var. Jernbanespor blir nedlagt. Ingen tog, ingen plass for blindpassasjerer. Ingenting kommer av seg selv.

Rist på pengemaskina

Oddvar Hojem

Egentlig så forstår jeg ikke en dritt av teksten på Shake Your Moneymaker. Hvilket budskap er det egentlig den ønsker å få frem? Hvilket? Hva er plottet? Nei, det er vel gjerne ikke noe budskap i det hele tatt. Heller ikke noe plot.

Hva? Hva sier du? Hehe;-) Det høres jo temmelig teit ut. Men okei da, jada, så er det vel ei historie om klassemotsetninger. Om ei sosseskreppe som bor oppe i bakken i et digert hus. On top of the world. Hun har masse penger, mens jeg bor nede i slummen og eier ingenting.

Fattig, ja, men ikke uten håp. Jeg har en egenskap som skal hjelpe meg fram og opp i verden. Jeg er en kvinnebedårer, en bedrager, en sjarlatan som ønsker å knabbe pengene hennes, sjarmere henne til å åpne pengepungen, til å riste på pengemaskina. Jeg er sjarmerende, hun er min, nei, hun er ikke, jeg er ikke sjarmerende nok. Det går tydeligvis ikke, grensa går her, pengene får du ikke, men gi aldri opp en drøm. Stå på. Tut og kjør! Rist, baby, rist!

Sola skinn

Oddvar Hojem, Helge Tveterås

Fra 1975 og framover herjet discomusikken som ei mare over verden. Det var storhetstiden for ABBA, good times for the dancing queens, men jævlig for sånne som meg. Det måtte nødvendigvis oppstå en kontrakultur.

Eller kanskje ikke oppstå. Musikken fra 1960-tallet utviklet seg i forskjellige retninger ut over 1970-tallet. På den ene siden dansemusikk spesialdesignet for diskotekene, på den andre siden heavyrock, stadionrock, som senere utviklet seg til heavy metal. Rundt 1980 hadde mange av artistene innen heavyrocken noen oppsummeringsår der de spilte blues i en mer original form. Dette førte til en framvekst av rendyrkede bluesgrupper som kom, spilte og forsvant, og gamle bluesartister ble trukket fram fra glemselen og børstet støv av.

Tro meg, kunstig åndedrett var et av tidens tegn rundt 1980, og midt oppe i et utall gjenopplivinger av aldrende legender satt Oddvar Blues og sang Sola skinn.

Liten Rød Hane

Oddvar Hojem

Knuste flasker, en blodstenket bil og blodige venner. Et operasjonsbord og sjukehusets beste skredder. Et uttalt ønske om å få sove og en stemme som sa "Han dør." Deilig døsig, flytende på en sky, en behagelig slutt på det hele...

Hojem var merket for livet da han kom tilbake til Molde fra Oslo på slutten av 1970-tallet. Ikke bare fysisk, men også musikalsk. Little Red Rooster, Liten Rød Hane, av Willie Dixon, hadde han riktignok hørt første gang i november 1964 med The Rolling Stones, men aldri hadde låten passet så godt som nå, syntes Hojem, og fortsatte festen. Mindre storslått enn i Oslo. I en mindre by. I en tyngre atmosfære. Med et snev av melankoli. Gjorde han byen. Og gjorde han låten. En innadvendt blues om en som ikke riktig kunne finne sin plass i en liten verden.

Baby ikkje gå

Willy Bakken

Willy Bakken lærte meg å elske det enkle røffe. Det som kom fra røttene, men som samtidig var tilpasset moderne tid. Forankringa lå djupt nede i 60-tallets unge rhytm 'n blues band, The Rolling Stones, The Yardbirds, lang, lang rekke, og vi elsket dem alle, men ikke minst The Pretty Things. Det var den vegen musikken kom til oss.

Først gjennom rhytm 'n blues miljøet i England på 60-tallet. Deretter kom låtene. Som Baby, please don't go. Så kom artistene, Chuck Berry, John Lee Hooker, Howling Wolf, you name it. Til slutt kom komponistene som ofte var de samme som artistene, men ikke alltid.

Noen ganger kom låten bare av seg selv, litt etter litt, og plutselig var den bare der. Som nettopp Baby, please don't go. Først spilt inn på plate av Big Joe Williams i 1935, som jeg aldri har hørt. Min favorittversjon var definitivt innspilt i 1964 av Them frontet av Van Morrison. En tradisjonell, standard blues låt. Overlevert fra munn til munn, fra gitar til gitar. Uten noen signatur, men med norsk tekst av Hojem.

Umuli blues

Knut Brandt

Det finnes Knut, og det finnes Knut. Det er merkelig hvor ofte nettopp Knut dukker opp på musikkopptakene fra årene rundt 1980. Som spontanutbrudd i form av brøl fra publikum på Lucullus ("Give us the Blues!"), eller som andrestemme og korstemme og andre merkelige lyder fra - skal vi kalle det instrumenter - mer eller mindre taktfast, men uansett til stede i musikken, fyrstikkesker som blir ristet, og eller andre objekter som blir banket, slått, ristet, dunket, blåst, kakket på. Når jeg tenker meg om, var han der nesten alltid.

Sammen var vi Knekt og Blå, skulle det vise seg, senere.

Det er egentlig utrolig at Knut ikke synger førstestemme oftere, faktisk gjør han det bare en eneste gang, og det nettopp på denne sangen, Umulig Blues, som han også var med å skrive teksten til. Mellom slurkene fra hvitvinsflaska.

Samme ka ho gjorde

Terje Bolsønes, Bjørn Hansen, Knut Brandt

I Molde ventet de samme gamle vennene, med sportsskjorter, luftgitarer og krakilsk engasjement. Terje, Bjørn og Knut. Ofte var de Koret. Og på en måte også Bandet. Når ikke de gamle vinylplatene, skivene, surret og gikk på platespilleren. Surret og surret.

Platebutikkene ble trålet etter gamle opptak med rock 'n roll og blues. Eldgamle bluesartister ble trukket etter gitarstrengene fram fra glemselen. Like gamle blueslåter ble radbrukket om i norsk språkdrakt og nærmest kjølhalt ved hjelp av vin, øl, plommesaft og sprit mang en tidlig søndags morgen i 6-tida. Som for eksempel Samme ka ho gjorde, opprinelig en låt av og med Tampa Red, men her med en nesten sovende Hojem som ikke riktig vet om dette er stein bra eller dritt dårlig. Backet opp av Bjørn og Knut.

Enkelt skulle det være. Noe som lærte Hojem å bløffe på seg gitarkompetanse ved å stemme gitaren i dur. Som enkelte av de gamle blueslegendene. Litt juksing, men med humor. Selv i gitarspillet. Sånn var det, og slik gikk dermed dagene. Og nettene...

Kjør rett fram

Oddvar Hojem

Vaskebyrået på Tåsen var et merkelig vaskebyrå. Om det i det hele tatt var noen av de ansatte der som ikke gikk på et eller annet ulovlig stoff, så kunne de i hvert fall telles på en finger.

Brødrene Speed var mine partnere. På Tåsen jobbet vi to og to sammen i vaskepatruljer som hver hadde sine oppgaver, sine steder rundt omkring i Oslo som skulle rengjøres. Egentlig utgjorde Brødrene Speed, som også var brødre i virkeligheten, en slik patrulje sammen, men av mer eller mindre åpenbare årsaker var en av dem alltid fraværende. Sjukemeldt? Kanskje, mer trolig i lengre eller kortere permisjoner uten lønn, og uansett, på grunn av slike fravær, var det alltid jeg som utgjorde 50 % av Brødrene-Speed-patruljen.

Dagene med minstemann Speed startet alltid med at jeg hentet ham med en av vaskebyråets biler mens han som alltid pakket matpakka si med cannabis fra egen hage (vinduspost). Den første jointen rullet han allerede mens vi oste opp Trondheimsvegen. Like etter startet røyken å fylle bilkupeen, fylle den såpass full, skulle det vise seg, at jeg en dag ikke fikk med meg at vi suste mot rødt lys rett foran øynene på en politimann på motorsykkel på Alnabru.

Kjør inn til siden, kjør inn til siden, gispet lillebror Speed mellom ulene fra politisykkelen, mens han hastig rullet ned bilvinduet og febrilsk startet å vifte den tunge, søte hasjrøyken ut på sin side av bilen mens politimannen kikket strengt inn gjennom vinduet på min side.

Du kjørte mot rødt lys, sa han bryskt. Nei, I kjørte mot guuult, repliserte jeg. Faen, var det gult? tenkte han nok, for han stoppet opp og kikket usikkert rundt seg mens lillebror Speed hostet diskret. Han hadde valgt å svelge den siste resten av hasjrøyken.

Politimannen hadde nok en god dag, for han valgte tydeligvis å se mellom fingrene på lovbruddet til en stakkars landsens gutt. Ok. Men la det ikke gjenta seg, sa han, hilste til hjelmen, freste opp motorsykkelen og forvant ut til venstre.

Fy fan, sa minstemann Speed, tørket svetten av panna og pustet tungt. Kjør. Kjør rett fram.

I vil gjerne sjå d

Oddvar Hojem

Livet er en tilværelse mellom to ytterligheter, fødselen og døden. Den andre er en følge av den første, og ingen av dem kan du gjøre noe med. Livet er lys, og livet er bunnløst mørke, men ikke alltid begge deler i det samme livet. For noen fortoner livet seg som en eneste lang ferd gjennom lidelsen, for andre er livet en nesten uendelig gledesrus bare avgrenset av det uavvendelige i hver ende. Uansett synes det som om vi trenger noen, noen å forbanne, noen å takke.

Det må være en mening med det hele.

Det sies at vi er guddommelige vesener, men kanhende er vi bare tro, for av og til dukker det opp noe, uventet, et glimt av en egen tenkt tanke om hvem du er og hvor du kommer i fra. Det skjer ofte ved veivalg i livet, ved oppbrudd, den første gangen du er alene, ute av redet, du er fortsatt ung, men står for en gangs skyld på egne ben. Noen ganger vokser det til et opprør, en rasende fornektelse av forfedrenes postulater.

Denne skapningens herre finnes enten ikke, eller så er han en frik som kan skape oss til så forskjellige skjebner og samtidig kalle seg rettferdig.

Du dårskapens herre, vis deg. I vil gjerne sjå d!.

Aldri meir

Oddvar Hojem

Livet er endringer. Du starter alltid på den ene kanten av livet, og du ender alltid på den motsatte kanten. Alltid er du undervegs, alltid i forandring. Noen ganger til det bedre, noen ganger til det verre, men alltid er det ett eller annet, et noe som trigger endringene. Av og til er dette noe så skjellsettende at du kommer til et punkt der du kikker bakover, oppsummerer, snur deg, og tenker Aldri meir.

Men andre ganger går du bare videre, andre ganger kan dette "Noe" være resultatet av en nysgjerrig handling, en fiffig ide om at dette er noe du må prøve. For eksempel å spille munnspill. Som igjen fører til et kjøp, et kjøp av et munnspill.

Og den aller siste harmonien på den første kassetten Oddvar Blues spilte inn i 1978, kom fra nettopp et munnspill. Riktignok var det Knut som blåste i det, men likevel. Det skulle føre til en ny vri i en bakgårdskarriere som ikke så ut til å ta helt av. Det sist nevnte hadde vel forresten sine grunner...

×
OddvarHojem.com Oddvar Blues ⇒ Aldri Meir Musikksiden Oddvar på Nettet