Elnesvågen Star
Jeg er forfulgt av en stor, ferm og rødhåret kvinne. Og hennes lille, mørke og deilige venninne. De dukker opp fra de dypeste dyp av min sjel, så dypt at jeg tenker: Finnes det virkelig så store dyp? Men så er det altså sant, jeg har ikke glemt dem.
Hehe. Det bringer meg tilbake, til en fest på ungdomshuset i Elnesvågen. En ingeniør, en psykologiprofessor og en markedssjef. Eller kanhende var det bare en psykologiprofessor og en markedssjef? Jeg husker faktisk ikke.
Kompisene mine og jeg var yre tenåringer på 60-tallet. Med 60-talls klær og 60-talls frisyrer. Psykologiprofessoren og jeg, vi startet Osteklokke Sekt, fanklubben for Rødhår. Begrepet Osteklokke var det idolet selv som fant på, i et lyst, eller mørkt, øyeblikk under festen på ungdomshuset i Elnesvågen, muligens. Hun sa at hårfrisyren - jeg føler meg temmelig sikker på at det var psykologiprofessorens hårfrisyre - hårfrisyren var klippet til under ei osteklokke.
Osteklokke Sekt ble stiftet 3dje januar 1968 klokken 00:24 på hotell Stallen i Molde, og feiret med middag ved midnatt med taler og skåler og kransekake som psykologiprofessorens tante Milla for anledningen hadde laget.
Men hvor June Carter kom inn i bildet, det aner jeg ikke. Det kan umulig ha vært på festen i Elnesvågen. For der var bare en stor, ferm og rødhåret kvinne og hennes lille, mørke og deilige venninne. Tror jeg.
Ta ho med hjem t me
Bluesens egenart uttrykkes gjennom dens bruk av understatementet, i den grad at det nesten heller over i ren og skjær eufemisme. Ingenting er som det egentlig er. Eller er det kanhende akkurat det det er? Det det egentlig er?
Dette er en liten historie om to rockere som ble intervjuet av Ove Lervik i NRK radio på begynnelsen av 1980-tallet. Intervjueren hadde hengt seg opp i ei verselinje i en av låtene som ble spilt. Han ville på liv og død vite hvem Ho var i Ta ho med hjem t me. Det skulle han nok gjerne ha visst. Men i sin betingelsesløse respekt for bluesens integritet, nektet rockerne standhaftig å kommentere begrepsbruken.
Av og til sprekker det likevel for den mest standhaftige, og i Oddvar Blues' andre samling får du vite hvem Ho var.
Det e krise er en samling blueslåter der understatementet litt etter litt må vike plassen for Rene ord for pengene. Så da er det kanhende i streng forstand egentlig heller ikke en samling av blueslåter?
Ei lita deili ei som d
Oddvar Blues hadde hørt at det fulgte haugevis av groupies med rockestjernestatusen. Men hvor feil går det an å ta? Her var det ikke mye morro å hente. Annet enn den man laget selv!
Det kan jo selvsagt hende at litt av årsaken lå i det faktum at Oddvar Blues egentlig var en til dels sjenert og forlegen ung mann som i alle henseende prøvde å unngå å plage andre. Men på den annen side, kanhende var han, ja, for tøff...!?!
Det går damer rundt i denne lille byen i dag som ingenting aner om at de den gang var dypt beundret, ja, for ikke å si dyrket og forgudet, av ei forelska rockestjerne. Hadde de bare visst...
Akk ja, det skal ikke være enkelt. Så i ly av rock 'n roll og en dertil hørende livsstil, foregikk den evige og hemmelige jakten etter Ei anna lita deili ei som d, en låt til ei av dem som går rundt i denne lille byen fortsatt.
Det e krise
En gammel mann i en gammel og bitte liten butikk i Sporveisgata i Oslo fikk en uventet opptur i omsetninga mot midten av 1970-tallet.
Det var på den tiden da jeg bodde der, på restene av en husmannplass som en gang hadde ligget i utkanten av Vika Gård, men som nå var midt i byen, like ved den bitte lille butikken og like ved horehuset. For horehus hadde vi i Sporveisgata mot midten av 1970-tallet.
Nok om det, den gamle mannen i den gamle og bitte lille butikken ble vår hoffleverandør av øl. Vi handlet øl og vi handlet øl, jeg kan ikke huske at vi noen gang handlet noe annet enn øl. I det hele tatt. Jo, forresten, men, nei, det var ikke meg, men uansett.
Midt under ei lengre fyllekule troppet vi opp på butikken for å fylle opp øllageret. Det hadde vært så som så med stellet noen dager, og Steinar syntes nå at tiden var inne for å gjøre noe med det. Så vi kjøpte ei kasse øl, og en tannbørste. En vanlig tannbørste var selvfølgelig for dyrt med vårt heller anstrengte budsjett, så vi dro lykkelige fra butikken med ei kjempediger ølkasse og en bitte liten tannbørste. En barnetannbørste. For den var billigst.
Noen år seinere flyttet jeg fra Sporveisgata. Det var trist for den gamle mannen i den gamle og bitte lille butikken. For - er jeg blitt fortalt - i det øyeblikket jeg forsvant med det bitte lille flyttelasset mitt bort Sporveisgata og svingte ned Hegdehaugsvegen og ble borte, da sukket den gamle mannen stille, låste døra til den lille butikken sin for godt, og tenkte at de siste årene hadde tross alt vært noen fine år.
Jonny B Lund
Dette er til minne om utkastere jeg har kjent. Frode Ø Lund var kanskje den mest berømte av dem, men Hans var heller ikke borte vekk, skjønt han var kanhende mer beryktet enn berømt, for å si det på den måten. Dette er noen ord om Hans. Og Grete.
Hans sto i døra til buret og så ut. Han måtte stå i døra fordi han i virkeligheten ikke hadde noe annet sted å stå. Buret var nemlig fyllt til trengsel.
Inne i buret holdt Grete hus. Grete hadde lagt på seg, eller sagt med rene ord, Grete var full. Det var Hans sitt minste problem, det store problemet befant seg utenfor buret. Der var nemlig den nødvendige og alltid tilstedeværende hverdagen. (Det var Knut og jeg.) Men Hans hadde selvsagt sin kur mot denne plagsomme hverdagen. Han slikket på pekefingeren, og strakte handa ut. Hans hadde det i fingeren. Pulsen som banket mot den våte huden i ytterste ballen på pinnen møtte nordavinden. Derfor kunne Hans med sikkerhet slå fast at heksa var fire minutter for seint ute. Og heksa kunne i sin visdom selvsagt bare konstatere at Hans sin vurdering av kvaliteten lå fire strek under drikkelig, unnskyld, spiselig skulle jeg jo ha sagt. Selv om den virkelige kvaliteten var påtakelig bedre.
Alt dette var jo vel og bra, men så kom de tre bukkene Bruse. (Jeg visste ikke at de eksisterte, men det var nå en gang saueslipp i Molde.)
Historien gjentok seg med ett unntak nær. Den lille bukken Bruse var allerede på sætera for å gjøre seg feit. Så det var altså to større bukker som kom til brua. (Bukker og bukker, fru Blom. Hadde de vært det, så.)
Den mellomste (småfeit, sirka ei syttifem høg, mørk) sa: "Kjære Hans, stikk fingeren ut og vit at jeg må inn for å redde den minste bukken (?) som er i ferd med å spise seg i hjel på 'fett' og 'gras'." Den holdt. Halvfeita kom inn. Heksa sto med store øyne og så på opptrinnet.
Så kom den største bukka Brusa. (Drusa. Hun var minst. I underkant av ei sytti høg. Småfeit, hun også, men ekstra tjukk i hodet.) Hun sa: "Spis meg, hvis du vil ha meg, men da må du selvsagt slippe meg inn i buret først." Men hvordan kunne Hans gjøre det? Han ville så gjerne slippe henne inn, men han hadde tross alt nettopp nektet heksa adgang fordi hun var for seint ute! Kanskje gikk den mest tjukkhodete bukka brusa inn i navlen på Grete, levde av det navlestrengen kunne fore henne med. Det må gudene vite.
For Hans har sine gleder.
Og vi har våre sorger.
Grav me djupt ned
Andre halvdelen av 1970-tallet.
Sakte men sikkert gikk det utfor bakke. Ikke hals over hode, men rolig og kaldt beregnende. Som det høver seg en ekte rocker.
Riktignok var brødrene Speed fra vaskebyrået på Tåsen etterlatt til sin egen skjebne i Oslo, men brødrene Booze fra hjembyen var ikke helt borte de heller. Det manglet ikke på applausen og motiveringen.
Øl og røyk. Whiskey og Tequila. 60 prosent sprit blanda med plommesaft og etterbarberingsvatn, Floid etterbarberingsvatn. Rock 'n roll og blues. Spesielt Chicago blues. Hardt, kjapt og rått. Livet var kult!
Og alt var altså etter planen. Det var derfor helt naturlig at sjela som litt etter litt gikk under tilnavnet Oddvar Blues, satte seg ned og skrev sitt eget testamente. Ensom og alene.
Grin grin baby
Grin grin baby er en låt som jeg opprinnelig plukket fra en LP med Them og Van Morrison, men når jeg hører den nå, forbinder jeg den mer med min fasinasjon for Sex Pistols. Tut og kjør, og stort sett fullstendig umusikalsk, Sid Vicious style.
Hadde jeg vært ti år yngre hadde jeg nok vært en punker. Med hanekam og det hele. Men da Sex Pistols ble startet i 1975 var jeg snart 25 år, avdanket wannabe hippie (ikke en gang det!), og dermed per definisjon eldgammel og utdatert.
Alt gikk fort på 1970-tallet. Sex Pistols startet i 1975, ga ut sin første single Anarchy in the U.K. i 1976, og sitt eneste studioalbum Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols, i 1977. Samme år dro Oddvar Blues hjem til småbyen (Godnatt Storby), skrev testamentet (Grav me djupt ned) samtidig som Sex Pistols ble oppløst i 1978, og gled sakte men sikkert over i en besteborgerlig tilværelse på 1980-tallet.
Men i ha kje grene før, så det e for seint å grine no!
Rundt og rundt
På slutten av 60-tallet hadde jeg ei Folkevogn boble. Favorittsporten var å kjøre 8-tallet, selv om det faktisk er Lille-Finn jeg forbinder mest med den øvelsen.
8-tallet besto egentlig av 2 runder med utgangspunkt i Torget i Molde. Den første runden gikk østover langs Fannestrandsvegen til Kviltorp, der vi tok av til venstre opp til Øvre Berg og vestover langs Frænavegen tilbake til Torget. Den andre runden gikk vestover langs Julsundvegen til Bjørset, til høyre opp til Glomstua, østover Glomstuvegen og Parkvegen tilbake til Torget.
De to rundene utgjorde til sammen 8-tallet. Vi kjørte dem sammenhengende, noen ganger bare med venstresvinger, noen ganger bare med høyresvinger, men for variasjonens skyld, kjørte vi dem ofte forskjellig, østre runde rundt til venstre og vestre runde rundt til høyre, eller omvendt. Senere ble 8-tallet utvidet til å omfatte Kvam i vest og Årødalen i øst, men alltid var prinsippet det samme.
I 1978 kjørte Lille-Finn fortsatt 8-tallet med ABBA durende ut av stereoanlegget i sin Volvo Amazon. Eller kanhende var det et annet bilmerke. Det er faktisk ganske mulig. Men ABBA var det ihvertfall. Ufyselige ABBA. Det verste en bluesrocker kunne tenke seg. På den tida hadde begrepet Rundt og Rundt fått et nytt innhold for oss andre. Så Lille-Finn fikk høre det til stadighet der han kjørte. Rundt og rundt.
I greie ikkje å kutte ut d
Edward Riley Boyd ble født 25 november 1914 på Stovall's Plantation i nærheten av Clarksdale i Mississippi.
25 januar 1968 spilte han inn LPen 7936 South Rhodes i CBS Studios i London med Peter Green, John McVie og Mick Fleetwood fra Fleetwood Mac som musikere. Hele LPen ble spilt inn i løpet av bare 6 timer. Låten (I Can't Stop) Loving You avsluttet side 2.
Eddie Boyd spilte hovedsaklig piano ved siden av å synge, men spilte også gitar, og turnerte med kjente bluesband som Fleetwood Mac og John Mayall and the Bluesbreakers på siste halvparten av 1960-tallet. Så langt var det vel ikke så mye som skilte Eddie Boyd ut fra andre amerikanske bluesmusikere på den tiden, men han gikk etter hvert inderlig lei av rasismen i USA, og flyttet til Europa, først til Belgia, seinere, i 1970, til Finnland der han levde helt til han døde 13 juli 1994 i Helsinki.
Rangla og ramla
London. UNICEFs romjulskonsert i Hammersmith Odeon fredag 28. desember 1979.
Monsen gledet seg grenseløst til å oppleve Paul McCartney and The Wings, men endte opp med hodet ned i ei doskål, med Hojem som vakt utafor døra som ikke hadde lås.
Kikkus fikk dilla på Pete Townshend i The Who, og endte opp med å gå gjennom de neste 3 månedene veivende rundt og rundt med høgre hand i store sirkler.
Hva Bergsbakk fikk dilla på, husker jeg ikke, men jeg husker at han presenterte meg som Keith Richards fra The Rolling Stones på en nattklubb seint på julaften det året. Husker to groovy negre med fancy skjorter og gullkjede rundt halsen. De kikket forundret på meg og ristet oppgitt på hodene sine. Soul, man. Det eneste de så som minnet om Keith Richards, var en salig full og bleik rock 'n roller. Som rangla og ramla. Heile natta lang.
Berte Åsgårdsrei
And he said: "Son, this world is rough
And if a man's gonna make it, he's gotta be tough
And I knew I wouldn't be there to help ya along.
So I give ya that name and I said goodbye
I knew you'd have to get tough or die
And it's the name that helped to make you strong."
Sangen "A Boy named Sue", skrevet av Shel Silverstein og sunget av Johnny Cash, ble spilt inn live i San Quentin State Prison i California 24. februar 1969, kringkastet og utgitt på LP'en "Johnny Cash At San Quentin".
Det var historien om en som - i likhet med mange av de insatte som var til stede i salen i San Quentin den dagen i 1969 - hadde fått en tøffere start på livet enn mange av oss andre. Det var noe de innsatte kjente seg igjen i, men ikke minst tanken på at det var mulig å slå seg opp, ut og fram fra et elendig utgangspunkt, å snu svakhet til styrke, var nok den viktigste årsaken til den øredøvende applausen.
Men jeg har aldri kunnet fri meg fra tanken om at historien kunne ha fått en ganske annen slutt. At Sue i stedet for å leve opp på tross av navnet sitt, hadde levd opp til navnet sitt. Hva da i San Quentin?
Berte Åsgårdsrei levde opp til navnet sitt, om enn på en noe annen måte. De første 2 låtsamlingene til Blues the Paranoid Goose ble avsluttet med en advarsel mot den dårlige innvirkninga som kvinnfolk generelt sett har på mannfolk. Å, jasså?!