Julenatt
Da The Rolling Stones ga ut ei køntriplate, kunne ikke Oddvar Blues være verre. Eller bedre. Alt etter hvordan du ser det.
Uansett, det var natt, det var kolmørkt og det regna, og Oddvar skrev Julenatt. Og samlet sammen, på sett og vis, kameraten, Knut, og satte seg ned med gitaren og munnspillet foran mikrofonen. Knekt sammen med Blå, eller kameraten, om du vil, som satt der med ei fyrstikkeske som han ristet på.
Knekt og Blå sang sørgmodig om drømmen om å være elsket fordi de var store elskere. Marlborough Man, eller Men. Tøffe, men samtidig sårbare. Eller som Blå så ofte siterte; "Ga på, kara! Hardt, men samtidig role'." Sitat slutt. Fra en hatkamp i fotball mellom seniorlagene fra Åndalsnes og nabobygda Isfjorden. I køntriland.
Det var der vi tok det fra. Knekt og Blå. Fra landsbygda rundt Molde. Sitatene. "Ga vekk frå luken!" "Nåkkå mæ di æ då?" "E det nåkka rart at 'n drekk?!" Eller et anna et fra den nevnte hatkampen; "Isfjorn, Isfjorn, i guult å svart! Ga på i ei hælsikes fart!"
Er det noe rart at vi ble som vi ble?!?
Fyllesjuk And Blues
Viss jeg fikk plukke ut en eneste blueslåt og kalle den min - en eneste blueslåt som det var jeg som hadde skrevet både tekst og melodi til, så må det være Diving Duck Blues. Den er Den ultimate blueslåten, for meg er den alle blueslåters mor!
Men min versjon er bare en versjon av en annen versjon som er kreditert Sleepy John Estes og innspilt av Johnny Winter på albumet White, Hot & Blue som kom ut i 1978, og låten finnes i så mange andre varianter at jeg mistenker den for å være tradisjonell i den forstand at tekst og melodi ikke har noen egentlig komponist og tekstforfatter, men bare har blitt til undervegs.
Det er jo egentlig en festlåt, men når jeg leser den norske teksten nå, så handler den jo faktisk om alkoholmisbruk, avhengighet og elendighet. Det er slett ikke en hyllest til Festen, men en bitter kommentar til Dagen derpå.
Ha ha ha
En god del av livet mitt har bestått av fliring. Egen fliring, og andre si fliring. I kameratgjengen flirte vi mye. Vi slo masse gode historier, og flirte. Når jeg tenker meg om vil jeg si at vi faktisk var et vell av gode historier. Særlig i fylla. Vi flirte stort sett av det meste, også av oss selv.
Men enda mer av livet har bestått av kanskje-fliring. Jeg vil si det så sterkt at det er det jeg har gjort til varemerket mitt. Kanskje-fliring. Kanskje-fliring er egentlig en valgsituasjon. Skal jeg flire eller skal jeg gråte? Eller: Er det egentlig på sin plass å flire nå? Årsaken til usikkerheten ligger alltid i ett eller annet tvilsomt utsagn. Han blei bært t kjerkegården blodig og fæl. Er det noe å flire av, da? Tja, det kommer jo an på settingen.
Jeg elsker tvilsomme utsagn! Jo mer tvilsomme, dess bedre. Slike utsagn finnes det mange av i rock 'n roll. Og i Blues. Blues? Er det egentlig Blues? Nedstemthet, depresjon og tristhet? Ha!
Fra Bjorli t Lesja
Jeg har vært bedriftsleder. Helt sant. Som rocket i det stille riktignok, men...
Det ble ofte turer til Oslo i den sammenhengen. Fly ned, møter, fly opp, samme dag. Skulle det være sammenkomst om kvelden, festmiddag, kall det hva du vil, da var det to valg. Enten overnattet jeg og dro hjem neste dag, med fly, eller jeg tok nattoget. Fra Oslo til Åndalsnes. Da kunne jeg være med på sammenkomsten, mingle med direktørene, avslutte sånn passe brisen i 22-tida, tusle ned til Østbanen, og innta toget. For noen kroner ekstra fikk jeg en sovekupe for meg selv.
Kvart over elleve, tror jeg det var, startet toget, og jeg satt ved kupevinduet med ei øl som jeg hadde lurt med meg, og kikket ut på bright lights, big city, mens toget trillet ut av stasjonen. Jeg sovnet fort til lyden fra toghjulenes dunking mot svillene.
På veg ned Romsdalen neste morgen ble det servert frokost, som jeg inntok, igjen ved kupevinduet, mens vi tøffet inn på Åndalsnes stasjon. Akkurat i tide til bussen, og kontoret til arbeidstid.
Folne elsk
Husker du Svein Erik "Spiker'n" Paulsen? Det gjør jeg. Så vidt. Bokseren Svein Erik "Spiker'n" Paulsen.
Det var Webjørn som introduserte meg til The Noble Art of Self Defense. Han dro meg med på boksestevne i hallen til Norges Varemesse på Sjølyst. For utrolig lenge siden. For å se Svein Erik "Spiker'n" Paulsen bokse. Jeg tror det var det eneste boksestevnet jeg noensinne har vært på. Og det bare for Webjørns skyld. Han forsto nok at jeg ikke var så veldig interessert i boksing, for han maste ikke mer om det.
Webjørn hadde flere venner. Bambi var en av dem.
Bambi studerte jus, og hver fredag dukket han opp i leiligheta som Webjørn og jeg delte med Eivind og Sven Erik på Lysaker. Og drakk seg snydens full. Fredag og lørdag. Søndag gikk med til å komme seg igjen. Hver eneste helg til Webjørn en tidlig fredags ettermiddag innkalte til allmøte på Lysaker.
"I dag kommer Bambi på besøk," sa han, "..med ny dame!"
Det var mer enn vi andre kunne forstå.
"Dere får ikke lov å le," kommanderte Webjørn, "selv om det er den mest spesielle dama dere sannsynligvis noen gang har sett!"
Det ble en stille fredagskveld på Lysaker.
Fylla Li
Sporveisgata i Oslo på midten av 1970-tallet.
Pokerlaget.
Hvem Pokerlaget besto av, det kan jeg ikke huske, men jeg var styggelig misunnelig og drømte om å få delta. Da sjansen endelig bød seg, stilte jeg opp på fullt alvor, riktig antrukket, med doktorkoffert, kvit, stripete skjorte, smalt slips, og svart hatt.
Det ble med den ene opptredenen, da tapte jeg ikke bare alle spillene som jeg var med på, men jeg tapte også interessen.
Det er et gammelt ordtak som heter Hell i spill, uhell i kjærlighet. Kyss me i raua! Mens Pokerlaget skrøt av sine pokerpremier og kvinneerobringer, tilbrakte jeg dystre timer i halvmørket i mitt eget rede i mitt eget selskap. Dag etter dag, natt etter natt.
Jeg har ofte tenkt på det, Hell i spill, uhell i kjærlighet, og har etter hvert fattet det. Uhell i kjærlighet kan kompenseres med det faktum at Alt kan kjøpes for penger.
Baby fleis
Det høres ut som tant og fjas og bare morro, men faktum er at det lå timer og dager, for ikke å si netter, med hardt arbeid, seriøs festing og hasardiøse øvelser bak hvert opptak. Vi satset stort, risikoen var skyhøy, og fallhøyden enorm, for å si det billedlig. Opptakene ble gjort i 3. etasje hjemme hos hardt prøvede foreldre.
Det var en evig fest, og det toppet seg nok da vi - for å unngå å forstyrre foreldrene med trakk gjennom stua - klatret opp og ned en 7 meter høy stupbratt stige til og fra verandaen utafor "øvingslokalet". Ikke bare lettere animert, vi hadde nok aldri tort om vi ikke var sterkt animert.
Hva naboene sa vites ikke med sikkerhet, men det ryktes at lærer Økland som både var sterkt religiøs og fanatisk avholdsmann i huset på skrått ned for vårt, ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand for å si det mildt. Heller ikke med musikken. Som Baby fleis, melodi Harry Akst, tekst Benny Davis, publisert i 1926, norsk tekst Hojem 1979.
Ka e det som smake som kjøttkraft
Den amerikanske musikeren Tampa Red, eller Hudson Woodbridge som han opprinnelig het, ble født i Smithville i Georgia 08 januar 1904. Foreldrene døde mens han ennå var et lite barn, og han flyttet da til Tampa i Florida, der han ble oppdratt av ei tante og ei bestemor. Han tok etternavnet deres, Whittaker.
Etter at kona hans døde i 1953 slo han seg på flaska, og Tampa Red døde fattig i Chicago, 77 år gammel, 19 mars 1981.
Tidlige plateinnspillinger var som oftest samarbeidsprosjekter med Thomas A Dorsey som på den tiden var kjent under navnet Georgia Tom. Tampa Red og Georgia Tom spilte inn nesten 90 sanger, noen ganger som "The Hokum Boys" eller, med Frankie Jaxon, som "Tampa Red's Hokum Jug Band".
Hokum er en spesiell type amerikansk bluesmusikk - en humoristisk sang som bruker underfundige analogier eller eufemistiske uttrykk for å fremme seksuelle insinuasjoner. Som i What Is It That Tastes Like Gravy, melodi og tekst: Tampa Red og Georgia Tom 1929, norsk tekst: Hojem 1979.
Trøtt av alt (alternativ versjon)
Om det var av mangel på nytt materiale eller på grunn av manglende oppfinnsomhet vites ikke, men slutten av 1970-tallet var de alternative versjonenes tidsalder. Ingen artist med respekt for seg selv kunne la være å gi ut minst en låt i minst to alternative versjoner.
Jeg kan ikke riktig huske om det var beveggrunnen til Oddvar Blues da han spilte inn Dust my Broom, eller Trøtt av alt som ble den norske tittelen, i versjon nummer 2 på sin tredje låtsamling Knekt og Blå (forøvrig uten Blå) i 1979. Sannsynligvis var vel grunnen mye enklere, vi teipet nemlig stort sett alt vi spilte uten noen som helst baktanker, det som skulle til var at vi hadde en båndopptaker for hånden, og at vi gadd å sette den på.
Og her altså, i alternativ versjon, Trøtt av alt, tekst og melodi Elmore James, norsk tekst Hojem, bottleneck guitar Martin Hauger, percussion Terje Bolsønes, sang og gitar Oddvar Blues.
Rastlaus blues
Det var premiere på teaterstykket "Hamlet" på Det Kongelige Teater, Danmarks nasjonalteater i København. Kongelig premiere. Med dronningen til stede i den kongelige losje. Det var flere til stede også, blant annet en gruppe teaterstudenter fra Norge som var på studietur til København.
Det var på midten av 1970-tallet, tiden for kaféteatrene og de eksperimentelle og politiske teatrene. København var i så henseende en virkelig teaterverdensmetropol. Ingen andre steder i verden blomstret den nye tids teater som i København.
Men på Det Kongelige Teater ga de blaffen i slike nymotens trender. Der spilte de ufortrødent videre på de klassiske idealene. Så også i oppsetningen av "Hamlet" av William Shakepeare.
Det enorme titteskapet som scenen utgjorde, besto stort sett av enorme draperier som skuespillerne beveget seg i og omkring. Som mordere gjemte seg bak. Det var en forferdelig oppsetning. Og på svettehylla satt radikale studenter fra Norge og ble mer og mer provosert av konservatismen som ble utmalt på scenen.
Til det plutselig rant over for han som brettet ned buksa og blottet drivende hvite rumpeballer over rekkverket på balkongen. Midt i synet på dronningen. Og midt i synet på Hamlet som ravet rallende rundt i dødsrus blant himmelhøye draperier.
Dronningen gispet.
Og akkurat i det øyeblikket da sola skinte over balkongkanten falt Hamlet døende inn mot ett av draperiene. Om det var i sjokk over det han så på balkongen, eller om det var i dødsangst, er ikke godt å si, men han slynget armene om draperiet, røsket til, og 15 meter fløyelsstoff løsnet og falt merkelig stille, som i sakte film, ned fra teaterloftet, over Hamlet, og skjulte den døde helten under en kjempetøyhaug.
Teppe! Teppe!
Mens en norsk teaterstudent i ly av all ståheien lusket ut døra og ble borte i Københavnnatten.
Knekt og Blå
A Mess of Blues. Skrevet for, og første gang spilt inn på plate av Elvis Presley for RCA Records i 1960. En tilbakelent medium tempo rockelåt, som det passer seg en låt som omhandler tapt kjærlighet.
Men i Knekt og Blås fremføring? Hals over hode og stokk over staur. Kjapt! Kjapt! Som for å gjøre oss fortest mulig ferdig med prosjektet, fordi vi bare ønsket å leve livet så raskt og sorgløst som mulig.
Vi hadde ikke mer tid å bruke på den saken. Som det stort sett passet seg for oss hver gang vi ble dumpet av ei dame.
"Glem det. Full fart forover!" Dog i overhengende fare for å snuble på oppløpet.
Over stokk og stein (var det). Eller Knekt og Blå. A Mess of Blues. Tekst og melodi Doc Pomus (døpt Jerome Solon Felder, det er trolig han som har skrevet teksten) og Mort Schuman (det er trolig han som har skrevet melodien), to av 1950- og 1960-tallets mest produktive låtskrivere.
Visst fan gjør I
Mathis James "Jimmy" Reed og jeg har mange ting til felles, om enn av ganske forskjellige årsaker.
Jimmy var en av de store låtskriverne av elektrisk blues på 1950- og 1960-tallet med en haug klassikere på samvittigheten. Han oppnådde ikke den samme store populariteten som andre bluesmusikere på den tiden, ikke fordi han ikke hadde store hits, han hadde flere enn de fleste andre, men store problemer med alkoholforbruket gjorde nok sitt til at han opparbeidet seg et frynsete rykte. Noen ganger var tilstanden så ille at hans kone som ofte koret ham når han opptrådte, måtte trå til og hjelpe ham med å huske teksten til sangene.
32 år gammel utviklet han epilepsi, men tilstanden ble i lange tider ukorrekt diagnostisert som delirium tremens!
Jeg kjenner meg igjen i Jimmy, javisst, tanken slår meg likevel at minne- og bevegelsesproblemene mine ikke skyldes overdreven bruk av alkohol, men ene og alene en snikende og høyst normal alderdom. Skjønt om du spør meg, så påstår jeg nok noe ganske annet. Visst fan gjør i. Eller som de sier på engelsk: Honest I do.
Upper Ten
De eneste to alkoholholdige drikkene jeg husker ble drukket i barndommens hjem, var pjolter - en blanding av selters og druebrennevin, enten Brandy Special eller Eau de Vie - og Upper Ten.
Den gangen ble Upper Ten sett på som en enkel og folkelig, nesten simpel whisky, et rykte som den har slitt med i de fleste av årene som har passert siden den gangen. Det tok sin tid fra den for første gang ble utviklet og introdusert på markedet av det norske Vinmonopolet på slutten av 1920-tallet, til den fikk sin rettmessige anerkjennelse blant whiskyelskere, men ikke i Norge, derimot i utlandet, noe som toppet seg i 2001 da Upper Ten for andre gang (den første gangen var i 1999) vant en kåring i det velrenommerte Londonbaserte tidsskriftet Wine & Spirit som verdens beste produkt i sin klasse.
Og det synes altså som om nordmenn ennå ikke har oppdaget dette, for Upper Ten sliter fortsatt med gamle fordommer her i nisseland.
Uansett, det var altså det de drakk i min barndoms hjem, lykkelig uvitende om at det var et kvalitetsprodukt av verdensformat de pælmet i seg.
Jeg kan aldri huske at de drakk øl. Likevel - eller kan hende muligens nettopp på grunn av det - det var øl som ble min greie. Men ennå ikke i 1979. Da var det Upper Ten som fortsatt gjaldt, det var et billig og - ikke minst - et effektivt rusmiddel for unge rockere.