Tro uten tvil
Johanna Kero ble født den 15de oktober 1853 i Liviöjärvi nr 3 i Pajala i Norrbotten i Sverige. Det var i de dagene da den berømte svenske presten og botanikeren Lars Levi Læstadius levde og virket der. Han kom til Pajala i 1849, og det er derfor en mulighet for at Johanna var blant dem som Læstadius egenhendig ga dåpens sakrament. Vi vet at Johanna var tilhenger av den læstadianske troen i voksen alder, og det er sannsynlig at det var en gudstro hun utviklet i årene i Pajala, under påvirkning av sine sterkt religiøse foreldre Johan Petter Hansson Kero og Eva Stina Mosesdotter.
Synd og tilgivelse, rett anger over syndene og nestekjærlighet står sentralt i Læstadius' lære. Gudstjenestene er enkle i formen, består i hovedsak av lange prekener, og karakteriseres også av innslag av ekstatiske utbrudd med offentlig syndsbekjennelse. Læstadianerne er strengt lutherske, og Luthers skrifter, de lutherske bekjennelsesskrifter og Læstadius' prekener siteres flittig og betraktes som formative for ordenen. Læstadianerne er tilhengere av statskirken. De er avvisende ovenfor ikke-lutheranere, og forholdet til indremisjon og prester er ofte spent. Læstadianismen oppsto i en tid preget av utbredt drukkenskap og umoral, og i det store og hele kan en si at det var nettopp kampen mot disse lastene som var drivkraftten bak fremveksten av bevegelsen. Det har avspeilet seg i strenge fromhetskrav så som totalforbud mot røyking, alkohol, dans og andre i følge ordensreglene upassende lyster og aktiviteter.
Johanna var gift med Isak Vilhelm Sakariasson Ylipää. Sagbruksindustrien som var en svært viktig næring i Finland, gikk gjennom en krise i 1879, og det i tillegg til skyhøye priser på korn førte til en omfattende utvandring i 1880-årene, hovedsaklig til Amerika, men også til den nordlige delen av Norge. Johanna og Isak flyttet til Norge sommeren 1882 og bosatte seg i Vadsø på Varangerhalvøya. Isak døde den 13de april 1885, og etter noen år som enke, giftet Johanna seg i 1888 med Petter Oluf Hojem som selv hadde vært enkemann siden 1872 da hans første kone døde bare 31 år gammel.
I Johanna Keros verden var Døden en uhyggelig, uavvendelig ledsager for menneskene i alle livets faser, like tilstedeværende som livet selv. Selv små barn døde så ofte av forskjellige årsaker utenfor menneskenes herredømme at det i all sin tristhet ble oppfattet som hverdagslig. Behovet for å ha et håp i håpløsheten, en mening med det åpenbart meningsløse, var derfor stort. Det var det bare en religion med et ubetinget krav til en selvutslettende og betingelsesløs gudstro uten tvil som kunne gi.
Døden
På 1800-tallet i Norge og Sverige var det ikke uvanlig at småbarn døde. Johanna Kero opplevde det mer enn en gang. To av barna som Johanna hadde med Isak Vilhelm Ylipää døde mens de ennå ikke var stort mer enn babyer. Deres førstefødte datter Maria Charlotta som var født i august 1879 i Liviöjärvi i Pajala i Sverige, døde to år gammel i oktober 1881. Det andre barnet deres, Isak Adolf, som var født i juni 1882 i Vadsø, den samme måneden som de flyttet til Norge, døde av dysenteri før han fylte 3 år, i mai 1885. Det siste var en dobbel tragedie for Johanna, for bare en måned tidligere, i april 1885, døde Johannas første ektemann, Isak, bare 28 år gammel, under fiske utenfor Kiberg i den østlige delen av Finnmark.
Tidlige dødsfall hadde Johanna også opplevd da hun selv var liten, hennes søster Henrika som var født i oktober 1861, døde fem år gammel i mai 1867, og broren Oskar, født i august 1865, døde bare 8 dager etter søster Henrika, vel halvannet år gammel. Begge barna døde av kopper.
Men Døden ville ikke gi seg med det. Johanna overlevde også sitt tredje barn med Isak, sønnen Lauritz, som døde under slaget ved Bosporus i 1915 under første verdenskrig. Han ble 31 år.
Johanna døde selv i februar i 1931 i Vadsø. Hun ble 77 år gammel.