2000-tallet

Det var høst, det var i november 2000, og Ottar hadde jobbet lenge med presangen som han ga til meg på vegne av - og på et møte i - Molde Havneklubb. Da følte jeg at 2000-tallet virkelig var i gang!

Av alle viktige ting i livet...

Hurtigruteanløpene av Molde har hatt en viktig plass i mange moldenseres hjerter. Mange har hatt anløpene som dagens - om ikke høydepunkt, så ihvertfall hyggelige avveksling der møtet mellom frammøtte skuelystne medborgere og av- og påmønstrende passasjerer har gitt en følelse av at lille Molde er en del av en større verden. Så viktig har det vært at enhver skipling av det faste anløpsmønsteret har høstet høylydte klagerop. Slik var det da anløpene ble flyttet fra Storkaia til godsterminalen på Moldegård, slik var det også da den ble flyttet tilbake til Storkaia, og slik var det da hurtigruten begynte å gå til Geiranger i sommersesongen ved tusenårsskiftet og dermed måtte endre ankomsttid i Molde til seint på kvelden. Slike traumatiske endringer i hurtigruteentusiastenes daglige liv krevde at storsamfunnet tok affære på vegne av de lidende! Og det gjorde det. Her er et bevis:

Det var en forholdsvis toppet samling samfunnsstøtter, om jeg skal si det selv, OG... Vel, vi fikk jo fikset det - litt. Det tok nok noen flere møter enn dette ene, med noen flere deltakere enn deltakerne på ovenfor gjengitte bilde, men vi fikk endret på anløpstidspunktet. En time tidligere! Omtrent. OK. Greit. På bekostning av Ålesund! Meget bra:)! Og det var nok til at moldenseren og hurtigruteentusiasten fortsatt kunne opprettholde en tilfredstillende døgnrytme.

Livet går videre...

Fra MHT til MRF

På 1990-tallet hadde Møre og Romsdal Fylkesbaatar AS vært på hugget i satsingen på det som man den gangen så på som en miljøvennlig form for transport, uten større inngripen i naturen, nemlig transport med skip. Det hadde ført til at de ønsket seg større innflytelse på passasjer- og godstransporten til sjøs, ut over ferjedriften som tradisjonelt var deres hovedsatsingsområde. Som en del av denne satsingen kjøpte de seg blant annet opp til hovedaksjonærstatus i Molde Havneterminal AS. Jeg vil tro at intensjonen var idealistisk farget, å ønske godstransport langs kysten flyttet fra landevegen til sjøen hadde vært miljøforkjempernes fokus i noen tiår allerede, men da vi passerte tusenårsskiftet var dette temaet nærmest lagt dødt. Timingen på oppkjøpet ble derfor feil, og det hele endte med en jakt på oppkjøpere av godsdelen av Molde Havneterminal AS. Vi fant dem, men de var ikke mange, de var én, og prisen ble deretter! Så satt vi tilbake med et reisebyrå og et guidebyrå. Slik ble daglig leder i Molde Havneterminal AS til daglig leder i Molde Reiseservice AS. Samme selskap, men nytt navn, heleid av MRF. Men hvor lenge varte det? Ikke lenge.

Inntil videre var nok tanken at MRF kunne satse på reisebyråvirksomhet i tillegg til ferjer og godsbåter, ihvertfall når reisebyrået i tillegg til reiseformidling også inneholdt guideservice. Det passet godt med satsingen på turistferjer i tillegg til hovedbeskjeftigelsen ruteferjedrift og hurtigbåter. I 2001 var MRF blitt en del av konsernet Nordvestlandske AS, senere Fjord1, som i tillegg til Møre og Romsdal Fylkesbaatar besto av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane.

Og her kom jeg på nytt inn i bildet. Riktignok var det ikke mye mer jeg kunne bidra med gjennom stillingen som daglig leder i Molde Reiseservice AS, så etter en interimsperiode der jeg reiste land og strand rundt i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane og registrerte en umasse eiendommer som hørte inn under konsernparaplyen Fjord1 Nordvestlandske, gikk daglig leder i Molde Reiseservice AS av i stillingen der og ble marknadssjef i Fjord1 MRF AS.

Men da var året 2005 på hell.

Men hva har det oven nevnte med en spritduplikator og en kommunist å gjøre?

Jo, nå skal du høre. I august 2001 flyttet eldstemann Gunnar til Toftes gate på Grünerløkka i Oslo. Han flyttet inn i nummer 45, en gammel bygård, dog ikke lenger full av levende historie som i proletarenes glanstid i bydelen i første halvdelen av forrige århundre, for i 2001 var den bebodd med en heller broket samling av mer eller mindre usynlige leietakere fra ymse sosiale lag, og eid av en heller ikke særlig distingvert, men dog herre av ubestemmelig alder og bakgrunn. Leiligheten med dertil hørende innbo hadde nok sett sine bedre dager, og kunne med fordel vært en smule oppusset, men folkloristisk sett var den et godt minne om en svunnen tid i en interessant og spennende bydel. Her var det nok som minnet om gloriøse tider for almuen i området. Og det er her spritduplikatoren og komunisten kommer inn i bildet.

Det var en svært varm sommerdag i august da vi besøkte Gunnar i hans lune skjønt til dels svale rede i bakgården i nummer 45. Som avslutning på besøket vandret vi en svipptur rundt bygningen for bedre å gjøre oss opp en mening om den. Det var som sagt en svært varm dag, og alle vinduer og dører sto på vidt gap for å skape i det minste en aning av gjennomtrekk for å svale varme hoder. Og plutselig var de der, bak ei vidåpen dør sto to dyvåte, svettende, svære karer med massevis av hår og skjegg og svarte t-skjorter i halvmørket mens en spritduplikator spydde ut politiske opprop. Og over inngangsdøra sto det svart på hvitt Norges Kommunistiske Parti!

Takket være barna

Familier starter i det små, en og en blir to, to blir gjerne flere samlet i en kjernefamilie, kjernefamilier brytes opp og nye kjernefamilier dannes, og tospannet som startet det hele i det små, går hver til sitt og forsvinner ved det enkelte livs ende, døden er uunngåelig. Men alt dette tar sin tid, og jo lengre tid dess bedre.

Den fysiske verden har stort sett vært like stor gjennom hele menneskehetens eksistens, men den har likevel blitt mindre på et vis. Vi har aldri vært så mange, aldri har det vært så tett mellom individene som nå, og takket være ny teknologi har det aldri vært så raskt å reise mellom land og kontinenter som nå. Og sett i den store sammenhengen har de store endringene i jordens geografi foregått i løpet av de siste århundrene, spesielt ved oppfinnelsen av flyet.

Så når jeg slo rot der jeg vokste opp, brøt mine etterkommere ut og reiste. Til sorg og til glede for sine foreldre. Både og. For vi fikk beholde grepet om livene våre i trygge rammer, mens de fikk skape sine egne liv uavhengig av oss. Det føles godt.

Det første tiåret i det nye årtusenet skulle for avkommet dreie seg om å bryte opp og å finne et egnet sted for å slå seg ned. Da tiåret ebbet ut var Stockholm og London blitt våre - foreldrenes - faste årlige reisemål i det henseende å treffe barna hjemme, å oppleve hvordan de hadde ordnet livene sine. Og så opplevde også vi at det fantes fullverdige eksistenser utenfor Molde. Vi fikk våre oaser, våre stamsteder, på steder som til å begynne med var eksotiske, men som etterhvert ble hverdagslige også for oss.

Man lærer så lenge man lever. Takket være barna.