OddvarHojem.com/Livet/Eldre

2010-tallet

Livet mitt på 2010-tallet startet egentlig allerede med oppdagelsen av ølet i 2007, og litt etter litt kompenserte interessen for øl og ditto skjenkesteder for de stadig færre og mindre givende arbeidsoppgavene som jeg fortsatt hadde i Fjord1 Nordvestlandske fram til da en uunngåelig og forventet omstrukturering av konsernet gjorde meg overflødig i 2012.

Men den nye interessen, den kunne ingen ta fra meg! Den var - og er fortsatt når jeg ser tilbake - LIVET slik jeg levde det på 2010-tallet. Alt har sin tid...

Delirium Tremens

(13.03.2010) Min første Kwak drakk jeg på Delirium i Brussels. På kveldstid er kjelleren stinn av øldrikkende og til dels røykende mennesker. Musikken er høy, og det er stemningen også. Midt på dagen på lørdag var det god plass og mindre støy, men det gjorde ingenting, for ølutvalget var det samme.

I følge vaskeseddelen kan de tilby mer enn 2000 (totusen!) forskjellige ølmerker. På ølmenyen som lå på bordet var det listet opp 150, men jeg skjønte jo straks at selv det ble for mye for en gammel mann. Så det ble med et skjønnsomt utvalg.

Altså, min første Kwak (en nydelig, mørk amber), så en smak fra et par av de 14 tappekranene, blant annet husets egen Delirium Tremens, og til slutt litt blindebukk.

Ny gammel utsikt

I 2010 hadde barna flyttet fra hjemmet og fra hjembyen, og mor og far satt alene igjen i en stor horisontalt delt tomannsbolig oppe i bakkan, noen minutters gange fra Molde sentrum. Men et hus i fire etasjer bygget omkring 1950 var ingen drømmebolig for to aldrende mennesker, så vi solgte huset i Moldelivegen og kjøpte oss ei leilighet i Øvre veg, sju minutters gange fra stedet der Kari hadde bodd hele livet. Enda nærmere sentrum i byen, og nedenfor det som vi gjennom mange kalde vintre hadde vært nødt til å forsere på isholka med livet som innsats, Lensmannsbakken. Utsikta var den samme, men allikevel ikke den samme... og hverdagen mye enklere.

Gammel utsikt
Ny utsikt

1911

To fluer i en smekk: Søndag 20 november 2011 feiret jeg og mange andre 61-årsdagen min med sang og jubel og dans på bordene på Sportspuben 1911, men det visste ikke de andre, de mente visst de feiret at Molde Fotballklubb sikret sitt første seriemesterskap i øverste divisjon i fotball den dagen! Og Ja, det gjorde de også.

The Black Friar

(12.05.2012) eller The Blackfriar som eierne, Nicholson, kaller den, er en pub i Queen Victoria Street i London like nord for Themsen der elva krysses av Blackfriar Bridge. Det hjelper ikke hva Nicholsons kaller den, puben heter The Black Friar, skrevet i tre ord i motsetning til navnet på bydelen Blackfriars som skrives i ett. Puben ble bygget i 1905 på tomta til et gammelt dominikanerkloster, og et kloster - det er nettopp det man føler seg hensatt til når man kommer inn i puben, i hvert fall inn i det innerste rommet.

Vi visste ikke riktig hvordan vi skulle sette ord på følelsene våre der vi satt, innerst inne, men vi kalte altså rommet for Krypten, og det sier vel sitt. Riktignok var det ikke mange munker til stede da vi var innom, men en god del punkere, og i etterkant virker det så riktig! Når jeg tenker tilbake kommer det for meg at det finnes en del fellesnevnere der. Punk. Munk. Og det er ett eller annet med munkenes tonsur - det barberte partiet av issen - og punkernes frisyrer. Interessant.

Krypten er som de andre rommene i puben rikt dekorert med religiøse og verdslige motiver og tekster. Masse svartkappede, men særdeles lystige munker avbildet på vegger og i tak, sammen med ord og uttrykk som 'Industry is Ale' og 'Haste is Slow'. Utsmykningen av lokalene startet allerede i 1904, året før puben åpnet, og skulptører som Nathaniel Hitch, Frederick T. Callcott og Henry Poole, alle kjente engelske skulptører ved århundreskiftet, deltok i utformingen av kunstverkene.

Navnet Blackfriars ble brukt på bydelen første gang i 1317, og det har sitt opphav i de svarte kappene til dominikanerbrødrene fra Holborn som flyttet inn i området mellom elva Thames og Ludgate Hill i 1276.

Rundt år 1500 minket antallet dominikanerbrødre betraktelig, og tilværelsen deres ble ikke bedre av at de ble offer for omfattende kirkepolitiske intriger. I tiden rundt 1500 fikk de lutherske reformvindene som blåste inn fra kontinentet en utbredelse også i England, og da den konservative biskopen av Rochester ble utnevnt som prior for Svartkappebrødrene i 1536, gikk det bare en vei: I løpet av bare to år ble han overbevist om at hele Blackfriarsordenen var rene antikrist, og at den svarte kappen skjulte kjettere med svarte sjeler. Han mente at brødrene måtte endre holdninger og levned, blant annet ville han at de skulle skifte ut den svarte kappen, for at ikke de siste rene hvite blant dem skulle miste sin opprinnelige tro. Slik gikk det ikke, den 12. november 1538 ga prioren og 15 brødre til slutt opp og underkastet klosteret kongens nåde og eierskap.

Men da hadde allerede området der klosteret lå, på folkemunne fått navnet som det har i dag, Blackfriars.

På The Black Friar tilbyr de en hel rekke flaskeøl fra alle deler av verden, i tillegg til et hyggelig antall faste øl såvel som gjesteøl på tapp fra alle deler av Britannia. Den kvelden jeg var der våren 2012 drakk jeg en Barista espresso stout fra Summer Wine Brewery Limited i Holmfirth i West Yorkshire, og en BOB fra Wickwar Brewing Co i Wickwar i Gloucester. Og jeg angrer ikke på noen av dem.


The Flying Elk

(21.04.2013) Søndag 21. april 2013 var en solrik vårdag i Stockholm. På dagtid spiste vi lunsj utendørs i Djurgården blant masse glade mennesker, om kvelden spiste vi - Petter og Frank (bilde), madammen og jeg - middag på The Flying Elk gastropub i Gamla Stan, også der blant masse glade mennesker. Det var en bra, glad dag i Stockholm.

The Flying Elk

The Flying Elk er egentlig to ting. Det er resturant og det er bar, men hver for seg. La meg presisere:

The Flying Elk er et public house i god gammel engelsk tradisjon, med et barområde og et spiserom som er adskilt fra hverandre. Du finner likevel ikke mye engelsk øl og engelsk mat her, det er i stor grad erstattet av svensk kvalitetsøl og enkel svensk kvalitetsmat. For meg manifisterte det seg i form av hva jeg inntok denne søndagskvelden i april 2013: Som aperitiff en Sitting Bulldog, en 37 cl fatøl fra Gotlands Bryggeri til svenske kroner (sek) 70, deretter en 33 cl Melleruds classic pilsner fra fat til sek 52 til maten som besto av Stekt Torsk til sek 285, før jeg avsluttet med en Baronen 2010 til sek 120 som dessert, en engelsk barley wine med 10% alkohol fra Hantverksbryggeriet i Västerås.

Noen av servitørene var unge og uerfarne og klusset litt med bestillingene, men kvaliteten på mat og drikke gjorde opp for de små feilene - og vel så det.

Så gikk vi ut døren fra resturanten The Flying Elk, spasserte 10 meter bortover fortauet, for der å svinge inn døren til The Flying Elk bar.

The Flying Elk bar er knøttliten, men kjempetrivelig. Der avsluttet jeg kvelden med en flaske Thornbridge Raven black IPA 50 cl fra Thornbridge Riverside Brewery i Bakewell, Derbyshire i midt-England, til den nette sum av sek 160. Opplevelsen var definitivt verd pengene!

Hva annet kan jeg si? The Flying Elk i Stockholm anbefales.

The Flying Elk

Mimi's Pizza

(April 2014) Jeg har vært i New York en eneste gang. Det blir sannsynligvis ikke flere. Jeg tenker at selv om jeg hadde bodd der hele livet, ville jeg nok likevel ikke ha fått full oversikt over alle skjenkestedene der, ikke en gang bare dem som jeg har en forkjærlighet for, ølskjenkestedene. Det kunne Mimi på Mimi's Pizza og Family Restaurant fortelle oss alt om. Hun hadde aldri vært andre steder enn i NY, og var åpenlyst forundret over at vi bare skulle være der i seks dager. Det var visst ikke mer enn akkurat så vidt nok tid til å bli sånn passe kjent i kvartalet der vi skulle bo på Upper East Side.

New York er alt for stor. Jeg ville aldri kunne få overblikket og dermed forståelsen av hva det egentlig var jeg omga meg med. Så derfor gidder jeg ikke en gang tanken på det, jeg kommer nok ikke tilbake til New York.

Og Mimi? Når jeg tenker meg om så tror jeg ikke Mimi var den egentlige Mimi, for Mimi's Pizza og Family Restaurant har eksistert i over 50 år, og den hyperaktive, overhøflige og amerikansk breikjeftede servitøren vår den kalde aprildagen i 2014 var neppe mer enn noen og 30 år. Kanskje het hun ikke Mimi i det hele tatt, men noe helt annet. Shit! Det samme kan det være.

UpTown

Utsikt fra vinduet i leiligheta vår på Manhattan

På New Yorks skjenkesteder serveres flaskeøl ofte uten glass, og drikkes rett fra flaska. The American Way! (Illustrasjonsfoto fra DTUT)

DTUT

Vi ramlet inn der rent tilfeldig. Hadde nettopp forlatt Gunnar som var på veg for å treffe ei venninne, sola skinte over Manhattan, og vi syntes vi var verd ei øl til før vi dro tilbake til leiligheta. Like i nærheten hadde jeg observert det jeg med mine telepatiske evner hadde tolket som et skjenkested Oddvar Hojem style.

DTUT, som har hentet forbokstavene fra begrepene Downtown Uptown, holdt tidligere til nede i East Village (downtown) der du etter sigende finner de beste barene i New York, men etter en tid uten eksistens hadde den åpnet på nytt i Yorkville på Upper East Side (uptown). DTUT er i utgangspunktet en kafe, eller som en uttrykte det i mangel på annet dekkende begrep, "a coffee cafe and bar hybrid", en krysning mellom en kafe og en bar.

DTUT er plassert på 2nd Avenue like rundt hjørnet for 91st Street. Svært mange av barene på 2nd er såkalte sportsbarer der sportsfans ser sport på storskjerm med dertil hørende høylytt og engasjert stemning. I en slik ørken av støyende alkoholpimping utgjør DTUT en oase og et pusterom med en rolig atmosfære og en følelse av tilhørighet. Vi for vår del fant oss godt til rette i en stor og god sofa. Det var som å være på besøk hjemme hos noen. Og Noen var som alle andre Noen, akkurat da vi var der var det noen studenter som hang rundt med pc-ene sine der, jobbet på pc-ene, eller bare surfet rundt via gratis nettilkobling.

DTUT tilbyr espresso drinks og bakverk; croissanter, muffins, scones, brownies og cookies, og sandwicher av ymse slag. American style! I bar-segmentet serveres cocktails og drinker og vin og øl (men håndverksøl, ingen Bud eller Bud Light der i gården, nei, jeg drakk en Allagash Saison fra Portland i Maine), og noe som jeg burde smakt, men som jeg ikke visste eksisterte før jeg leste om stedet i etterkant, lagt i munnen på en nabo og bruker av DTUT (jeg gjengir det i original språkdrakt): "Heck, they even serve up coffee cocktails if looking for both a buzz and caffeine rush at the same time."

DTUT – for a downtown coffee vibe in uptown NYC!


Dockside

(Molde 20.04.2016) Dockside er en brun pub, og det de vil kalle en Locals Pub i London. Som i London er det en betegnelse som gjenspeiler en virkelighet på godt og vondt. På dagtid er den befolket av et fast klientell som stort sett består av godt voksne mannfolk som møter opp for å innta sin daglige øl eller to, men på kveldstid er det et noe mer broket klientell.

Det flotteste med puben er at den har et stort antall musikkarrangementer, vanligvis annen hver torsdag i regi av Silver Fox, Klubben for musikkinteresserte på tvers av musikkstiler og alder, og stort sett hver lørdag kveld i egen regi.

Da vi droppet innom lørdag 16 april 2016 sånn omtrent klokka to på dagtid, besto forsamlingen av rundt regnet fjorten kaller og to kvinnfolk; dama mi og dama i baren. Og vi kjente hver eneste en av gjestene! Det ble et par skikkelig trivelige timer med lokal sladder og godt øl med lokale bekjente, for å si det sånn.

Godt øl, ja. De har ikke så stort sortiment på Dockside, men de har det du trenger, noen norske pilsner samt en Brooklyn lager og en Kilkenny på tapp, pluss et lite antall flaskeøl. Mitt inntak den lørdagen besto av to flasker Leffe, en mørk og en lys. Det gjorde susen for meg :)

Da vi dro satt det sånn omtrent tretten karer og ei dame tilbake.

Rød Bare Blå

(17.06.2016) Jeg må innrømme at jeg har vært litt negativt innstilt til RbareB i Molde den siste tiden, men i dag var jeg på nytt på besøk, for å se om jeg kunne finne tilbake til noe av den gamle, gode følelsen. Så jeg kjøpte en pils, en Jägermeister, en Bare Blå Burger, fant meg et bord ved et vindu mot Storgata, og var åpen for det meste. Og ble veldig positivt overrasket! Burgeren var virkelig kjempebra, og ølet og Den Lille passet igjen som hånd i hanske. Og SERVISEN, mann! Den var skikkelig bra i dag.

Og så skjedde det som satte gamle svingninger i gang: Plutselig satt det en pianist (av den yngre garde) ved pianoet og spilte jazz just like in the good, old days! Perfekt setting! Perfekt timing! Er det slik alltid!? Da kommer jeg tilbake.

(Historisk) Jeg husker stedet fra den gangen det het Kaffistova, den gangen det var en samlingplass for lokale litterære storheter som Edvard Hoem og Knut Ødegård og deres kumpaner, samt andre politisk røde disipler og skoleelever og ikke minst gamle kjerringer rundt 1970. Men med tiden forandres det meste.

Kaffistova var en kafé i Hotel Romsdalsheimen, senere Hotel Molde, men i dag er hotellet lagt ned og leid ut som studenthybler til studensamskipnaden i byen. Det var det beste som kunne ha skjedd for Molde sentrum - håper jeg. Studenter betyr jo ungdom, betyr nytt liv, masse liv og masse ungdom og mindre kjerringer. Det er det vi trenger i Molde.

Så derfor går jeg på Rød en gang i blant. Og tar meg en pils og kanskje en Jägermeister. Fordi de ikke har stort annet øl å by på enn pils. Og til en pils digger jeg altså en Jägermeister, selv om mange mener det er noe kliss. Jägermeister, altså.

Jeg finner meg alltid et bord ved vinduet mot Storgata, der sitter jeg og titter på folk som går forbi på veg til ett eller annet sted. Jeg møter opp i sju-åtte-tida om kvelden, for da er det minst folk i lokalet, og det er best, synes jeg, for da får jeg stort sett alltid et bord ved vinduet.

Men altså - om du er på jakt etter ølopplevelser i Molde, da går du ikke på Rød (eller Bare Blå?). Men vil du suge inn litt av livet i Molde sentrum, da kan du gjøre som Gule og Brune, nemlig gå på Rød for å bli litt Blå.


Tapp & Kork

(Høsten 2016) Er det noe gjengen på Tapp & Kork kan, så er det øl. Og - ikke minst! - å få gjestene til å føle seg velkomne og hjemme i ølbaren i Storgata i Molde. Vel, det føles jo egentlig litt merkelig for oss gamle øltravere at byens beste og mest innholdsrike ølpub - eller er det ølbar det heter? - skulle få tilhold akkurat her, i lokalene til gamle, ærverdige, avholdsfolkets egen Norrøna Kafé. Religiøst var det den gang, men religiøst er det jo fortsatt på sin måte, for dette er et tempel for troende ølentusiaster med sine 20 (eller noe sånt) øl på tapp og utallige øl på flaske. Og liker du av en eller annen merkelig grunn ikke øl, så har de litt annet du kan slukke tørsten med også! Her er det noe for enhver smak.

Apropos smak og behag, her har du et godt tips i tilfelle du ikke er sikker på om du liker øl, eller... viss du liker øl; i så fall: Er du usikker på hvilket øl du liker best av det ølet som finnes, kjøp Ukens Planke til kroner 195 eller deromkring. Da får du fem passende doser av etablissementets mer eller mindre svært ulike øl basert på det til enhver tid eksisterende produkttilbudet på fat. Give Beer a Chance!

Planken er Den Lille Oppdagelsesreisen, den nytes gjerne i stillhet og ettertenksomhet, i små doser og i ro og mak. Da er det noe annet med Ølsmakingen som arrangeres rundt et spesielt tema på bestemte datoer. Det er Den Store Oppdagelsesreisen. Arrangementene er svært populære, med stinn brakke og høy stemning er de sosiale opplevelser i seg selv, og det er å anbefale å melde seg på i god tid. Arrangementene kan bli utsolgt på forhånd, og det er derfor viktig å følge med på nettstedene der T&K opererer, for å melde seg på før det skjer. Lenker til nettstendene finner du nederst på denne siden.

Og så er det viktig å ta med at T&K også opererer under sloganet Ute etter en aktivitet for utdrikningslaget, teambuildingen eller bare en tur ut sammen med venner? Vi arrangerer gjerne ølsmaking for dere! Ta kontakt!

Jada, jeg trives på Tapp & Kork. Jeg går dit sammen med familie og venner, men jeg går dit også mer enn gjerne alene. For å smake på godt øl, og prate med trivelige mennesker. Og - ikke å forglemme - henge der fordi jeg trives godt i omgivelsene som er sterkt influert av Martin Rabagast Kristensen. Han har levert omtrent alt av kunstnerisk utsmykking. Et knall bra miljø!

Når jeg skriver dette er det sein høst og snart vinter, det er mørkt og kaldt ute, og da er det lett å glemme at det også finnes en sommer. Da - om sommeren, altså - kan du ta med deg ølet ditt ut på uteserveringa på fortauet framfor Tapp & Kork, nesten ute i Storgata, og definitivt absolutt midt i sentrum av Molde, og sitte der, nyte sola og følge med på folkelivet. På nært hold!

- # -

Tangenten

Blinkende og roterende discokule i taket finner du ikke i mange skjenkesteder i dag, men det har de på Tangenten!

(14.10.2017) Kanskje har jeg vært litt urettferdig mot Tangenten pub ved bussterminalen i Molde. Av en eller annen grunn har jeg besøkt stedet stort sett bare søndag ettermiddag/tidlig kveld, og som kjent fra andre tilsvarende etablissementer er klientellet ofte litt spesielt på den tiden. Jeg har en vag mistanke om at mange av dem da søker tilbake til et åsted for å komme i kontakt med andre personer i tilsvarende situasjon (medskyldige/sammensvorne?) for om mulig å få brakt klarhet i hva de selv foretok seg forutgående fredag og lørdag.

Så for å kunne ha et bredere og mer allsidig faktagrunnlag å støtte meg til når jeg nå skal skrive noen (oppdaterte) ord om etablissementet, dro Kari og jeg denne gangen dit lørdag ettermiddag. Bare for å finne ut at de samme menneskene satt der da også. Og gjorde akkurat det samme som vi oppdaget at de gjorde der da vi var der på søndager, søke tilbake, finne svar, og så videre. Så det faller meg inn at det hele koker ned til noe så enkelt som dette: Tangenten er en stampub, en samlingsplass for lokale helter.

Vi kjøpte vår halvliter Dahls pilsner og vår Jägermeister, for det bruker vi å gjøre på Tangenten, småpratet med hverandre ved stambordet vårt like ved baren, hilste på de andre som satt i selve baren, for vi har jo sett dem og de har sett oss tidligere, så vi kjenner jo hverandre på sett og vis, vi takket nei til tilbudet om å være med og dele på pizzaen (for pizza får du kjøpt på Tangenten) av ham som hadde kjøpt seg pizza øyensynligvis bare av en eneste grunn: å kunne dele den med andre, for vi har biffsnadder som venter på oss hjemme. Edgar så oss ikke denne lørdagen da han passerte like forbi bordet vårt på veg ut til kompisene som satt i varmen fra stråleovnene på terrassen ut mot sjøen, men Trommisen hilste blidt på oss da han kom inn på Tangenten akkurat da vi forlot lokalet på veg hjem.

Er du av den fisefine typen er ikke Tangenten noe for deg, men er du sånn som meg, glad i alle typer mennesker, da kan du godt ta deg en tur på Tangenten og nyte din øl (de har ikke mange merker og typer, men de har det du trenger) i et skikkelig klassisk (på godt og vondt) og romslig publokale. Ihvertfall på en lørdag, alternativt en søndag, ettermiddag.

Tangenten har også sine innslag av kunstnerisk utsmykning. Over stambordet vårt henger denne akvarellen(?), Ved bardisken.

* (05.05.2018) Dockside er stengt! Det har lenge vært en godt kjent hemmelighet at pubben har gått en usikker fremtid i møte som en følge av at kontrakta til driveren går ut i september i år samtidig som lokalpolitikernes (men kanhende ikke befolkningens) visjoner om bygging av ny havnepromenade (Åpne Byen mot Sjøen!) er i ferd med å realiseres. Det er ikke vanskelig å forstå at årets stenging av byen mot sjøen fører til en uholdbar situasjon for Dockside's driver ved inngangen til sommeren, høysesongen for øldrikking, og Sverres konklusjon er derfor lett forståelig: Jeg stenger pubben med øyeblikkelig virkning! Fremtiden for den populære musikkscena på kaia ser derfor mer enn dyster ut, og uansett hva som skjer vil det nok føre til at en viktig kulturinstitusjon i byen ofres for å gi plass til byens pene og prektige. Men slik er Molde!

Tangenten interiør (16.05.2018) Den enes død, den andres brød! Mye tyder på at Tangenten, eller Brygga som den heter nå, vil ta over som musikkscene på kaikanten i Molde etter Dockside som nylig ble lagt ned.

Zum Augustiner

(14/03/2019) Den første kvelden i München dro vi på steakhouse Block House Elisenhof for å spise. Og vi spiste. Vi spiste burger og rumpsteak og potetchips og jeg vet ikke hva annet enn at det føltes mer som en ut-på-byen-tur i Texas in the USA enn midt i hjertet av Bayern im Deutscland... Ikke typisk tysk for å si det slik. Hadde det ikke vært for ølet! For øl - det må vel sies å være typisk tysk! Vel... Øl brygget i Tyskland er ihvertfall typisk tysk. Det hegner de om. Så vi drakk typisk tysk på Block House, vi spiste litt mindre typisk tysk, vi betalte, og så dro Gunnar og jeg på Zum Augustiner ølhall for å drikke øl, bayersk øl.

Augustiner Grossgaststätten Bierhalles Zum Augustiner midt i hovedgågata, i Neuhauserstrasse 27, ble det nærmeste vi kom et stamsted i München den langhelga vi tilbrakte der i mars 2019. Joda, vi var innom andre steder for å drikke øl også, men dette var den eneste storhallen vi dro tilbake til. Jeg startet forsiktig første dag med å bestille den største enheten fra utvalget på den skrevne menyen, en halvliter Augustiner Edelstoff Hell, men da - skulle jeg finne ut seinere - var det faktisk En Liten en jeg bestilte.

Neste dag spurte kelneren meg om jeg skulle ha En Liten eller En Stor, det ble selvfølgelig En Liten lys til Kari og En Stor mørk til meg, eller en halvliter til Kari og en liter til meg, skulle det vise seg! Øl fra Augustiner-Bräu Wagner, natürlich! Det gikk ned det også, for å si det slik.

Zum Augustiner er ikke den mest bortgjemte diamanten blant serveringsstedene, det er vel riktig å si at den er den mest synlige, men fortsatt en klassiker i sin klasse i München. Folkelige München. Folkelige Bayern. Slik historien har skapt dem.

Jeg skal ikke si du absolutt må besøke Zum Augustiner om du er i München, det finnes nok andre gode alternativ, mindre turistorientert enn ølhallen i gågata midt i sentrum, men har du begrenset tid, så holder denne i lange baner. Både for den som vil smake øl med røtter tilbake til 1300-tallet og mat i bayersk tradisjon.

Annen spise/drikke å anbefale i byen: Spekematfat til lunsj på Restaurant Hofer. Hovedmåltid kveld med viltmat på Der Pschorr. Felles for begge: Speisekarte mit bayerischen Spezialitäten. Og det gjaldt også for ølet.

Oddvar Hojem Oddvar Hojem
Oddvar Hojem Oddvar Hojem
Oddvar Hojem Oddvar Hojem
Oddvar Hojem Oddvar Hojem
×
OddvarHojem.com ⇒ Eldre Livets faser Oddvar på Nettet