Det er blitt meg fortalt at en bekjent med en frittgående og egenrådig sønn trøstet seg med at det nok ble folk av avkommet sitt også, for Når det ble folk av Oddvar, er det håp for alle! Tja, det er jo hyggelig om man kan utføre en reise gjennom livet sitt som bibringer et håp til de håpløse, men jeg får tro at dette ikke oppfattes som en oppfordring til å la livet seile sin egen sjø i troen på at det går seg nok til, at det skal bli opphavet til en passiviserende livslærdom; å være som pærene i pæretreet i hagen der vi bodde i Moldelivegen, bare henge rundt til en etterhvert blir moden, myk og saftig, med søt og fyldig smak. Moden - ja takk, men jeg håper jeg kan få beholde gleden av å kunne si at jeg gjorde det min veg.

1990-tallet var årtiet da jeg skulle avansere fra et lite hjul (noen vil si rusk) i maskineriet til en drivende kraft i samfunnet, med andre ord bli besteborger, forhåpentligvis i de høyere sfærer, og innta min plass som samfunnsstøtte for de kondisjonertes edle verdier, bli velsituert som det heter i de kretser. Gå t' si'es! Jeg må være ærlig og si at jeg ikke en gang prøvde! Skjønt - epoken var en morsom og tildels lærerik reise blant politikere og direktører av ymse slag og kvalitet.

Apropos ymse slag: Strategisk plassert i overgangen mellom kjøkkenet og spisestua i Moldelivegen hadde vi et akvarium i hvilket vi plasserte gullfisken Gulli - ja, jeg husker ham som Gulli, han fikk navnet fordi han var så stor og så skinnende blank - vi plasserte ham (eller muligens var det en hun!) sammen med en del guppyer, ganske mange guppyer forresten. Lite forsto vi hvor guppyene tok vegen, hvor de ble av, for de ble borte en etter en ettersom dagene gikk, og lite visste vi at vi hadde plassert en kannibal i akvariet, en stor og skinnende blank en som ble større og blankere etterhvert som guppyene ble færre og færre, helt til en dag da alle guppyene var borte og det eneste som var igjen av fisk i akvariet var en kjempediger Gulli som lå og fløt med den store magen sin opp ned i vannskorpa! Død! Mett av dage! Alternativt død av forspisning.

Miljøsatsing i revers

1970- og 1980-årenes fokus på miljø og ideer om å flytte godstransporten langs kysten fra land til sjø for å fjerne den endeløse flommen av forurensende vogntog langs landevegen, førte til at det i perioden ble bygget hurtigruter som var en underlig og stilmessig lite pen hybrid med elementer fra både passasjerskip og godsskip. Men på 90-tallet gikk man av en eller annen grunn bort fra denne politikken, og kombi-skipene ble erstattet med en ny type hurtigruter, større og mer gloriøse med turistcruise som hovedfokus.

Den nye satsingen krevde at også alle som jobbet med hurtigruten lokalt måtte gjøre endringer i måten anløpene ble håndtert på. I Molde førte dette til at vi i 1995 ble nødt til å flytte anløpsplassen fra godsterminalen på Moldegård til passasjerterminalen på Storkaia i Molde sentrum. Det var ingen annen mulighet påsto hurtigruteselskapenes representanter Ditlef Hitler Xxxxxx og Jan Faen Xxxxxxx. De odiøse og sikkert ikke helt fortjente tilnavnene fikk de fordi de ved konsekvent å legge det døve øret til motpartens argumenter spredte frykt og fortvilelse rundt om i de ymse anløpshavnene for hurtigruten ved å true med å legge ned anløpene viss ikke havnene gjorde som de sa, uansett hvor tungtveidende motargumentene var. Sånn var det bare! Og siden da har godstransporten holdt seg til landevegen med dertil hørende gigantiske vegprosjekter og fjordkryssinger for å skape en fergeløs godsframføring mellom sør og nord i kyst-Norge som resultat. Godset skal fram med bil, koste hva det koste vil!

Et intermesso

Mye av tilværelsen min kom til å dreie seg om Molde Havneterminal AS, skipsekspedisjon, reisebyrå og guideservice, på 1990-tallet. Skipsekspedisjonen fikk en pangstart på tiåret, for allerede sommeren 1990 startet Fred Olsen Lines opp fergetrafikk mellom Molde og Newcastle med M/S Bolero, en gammel, men dog likevel ansett som en ærverdig og passasjervennlig farkost.

Optimismen var skyhøy på forhånd, men passasjerene uteble fra første stund, og allerede etter noen måneder var det bråstans. Siden passasjerene uteble i sommermånedene som alle trodde skulle være den absolutte høysesongen for tiltaket, anså rederne tiltaket for dødfødt, uten livets rett, sulet inn årene og forlot nesten uten forvarsel et samstemt hylekor i Molde som enstemmig fenget i med Og nå som vi virkelig skulle til å benytte oss av tilbudet!

Men unge Hojem med familie, kone, barn, samt gamlefar og gamlemor, lot seg ikke be to ganger, lastet et par biler med godt humør og pågangsmot, og vendte nesen mot venstrekjøring, de britiske øyer og et besøk i Edinburg i Skottland. Via Newcastle. Det ble en riktig trivelig opplevelse ispedd både besøk i byens zoologiske have som lå i bakgården på hotellet der vi bodde, og shopping som seg hør og bør.

Som sant er sagt, man får ikke mer morro enn den man lager selv! Men man må benytte muligheten når man har den.

Feriequiz

Tid for Tivoli

Toppturer i Paris

I 1995 dro vi til Paris, til Hôtel Mercure Monty, nå Hôtel Mercure Paris Opéra Faubourg Montmartre, midt i Paris, 1 minutts gange fra Folies Bergère. Du kan tro hva du vil, men de to ukene vi oppholdt oss i Paris i 1995 dreiet seg altså ikke primært om vin og pariserloff, men om kultur og historie, og selv om vin og pariserloff også er det, så dreiet det seg mest om Louvre, om Edith Piaf og gravstedet hennes på Cimetière du Père Lachaise, om Église de la Madeleine, og om andre spesielle parisiske opplevelser. Har du for eksempel vært på do helt i toppen på Eiffeltårnet...? Kari har!

Kultur og historie, ja - når jeg tenker meg om kan mange av opplevelsene våre i Paris i 1995 arkiveres under begrepet toppturer, til topps i Eiffeltårent (som sagt), til topps på Triumfbuen, på Montmartre, til topps på Notre Dame, humøret til topps! Spesielt hos gutta da vi dro på heldagstur til Disneyland! Og glem ikke slappe timer på og ved Seinen, tenker jeg, glem ikke dyrehagen og styrtregn og klissvåte bjørner, og om behov for avveksling fra fransk kulturmat (noe vi fant på Hard Rock Café og McDonald's), og glem heller ikke store og våte øyne mens vi niholdt på lommeboka i stormagasinet - og da med dobbelt understreking under ordet STOR - STORmagasinet Galeries Lafayette på Boulevard Haussmann. Neida, jeg glemmer det ikke. Aldri!

Klassekamp

På foråret i 1995 ble jeg ansatt som daglig leder i Molde Havneterminal AS, men det var først da jeg kom hjem fra Paris og arbeidsdagen igjen tok til etter sommerferien, at det egentlig gikk opp for meg at jeg var blitt nettopp det - daglig leder med ansvar for et reisebyrå og en skipsekspedisjon med tilhørende trucker og biler og annet transportmateriell, og ikke minst laste- og lossearbeidere, og at det i den sammenhengen også var blitt bråslutt på det gamle, gode forholdet som hadde eksistert mellom meg og sjauerne fra tiden rundt 1980! (For den uinnvidde: Det var altså jeg som regnet ut sjauerlønningene den gangen, se 1980-tallet/Sjauere og smuglere for en nærmere beskrivelse av det nevnte forholdet.) Nok om det, og for å sette det hele litt mer i perspektiv: Det var en god del år siden mine glansdager som intellektuell revolusjonær i studietiden i Oslo i 1970-årene med klassekamp som datidens løsen på stort sett alle samfunnsproblemene, den gangen bekledde jeg og likesinnede intellektuelle rollen som selvoppnevnte spydspisser for proletariatet, vi var sekstiåttere. Men var det noen som trodde at klassekampen var over med sekstiåtterne? Nei da! I Losse- og Lastearbeidernes verden var det fortsatt det det var også i 1995 - klassekamp altså - i hvert fall i Molde, selvsagt fortsatt med proletariatet på den ene siden, skjønt stort sett representert ved terminalarbeidere, og på den andre siden utsugerne som nå etterhvert var blitt representert ved meg. Uff ja, sånn kan det gå. Det skulle bli tøffe tak i de kommende årene med konflikter og arbeidsrettssak, men etterhvert endte det med at laste- og lossearbeiderordningen ble avskaffet i Molde og i flere andre havner i Norge, og arbeiderne fast ansatt. I all fordragelighet - i hvert fall etter hvert.

Roma

I Roma var det en helt normal sommer i 1996. Molde derimot bød på rekordvarme opp mot 30 grader store deler av august måned. Så timingen kunne ikke bli bedre den sommeren, halve juli tilbrakte vi i Roma og hele august måned i Molde.

I Roma bodde vi på Hotel Giolli. Hotel Giolli var et familiedrevet og familievennlig hotell der vi bodde i ei leilighet som besto av entré og to soverom med hvert sitt bad og toilett. Familien Giollis overhode, gamle Donna Giolla tronet på podiet i spisesalen og serverte - eller rettere sagt: overvåket personlig at vi fikk vår tilmålte frokostrasjon som besto av 1 rundstykke med tilhørende liten smørbar ost og tilsvarende lite syltetøy, samt 1 croissant og 1 kopp kaffi, alternativt sjokolade eller té etter eget ønske, per person. Ikke noe mer! Den samme konsekvente holdningen gjaldt også tidpunktet for frokosten, frokosttiden var fra klokka 0800 til 1000, og kom du ett minutt over 10, da hadde du forspilt din mulighet og måtte innse at det ikke ble noen frokost den dagen. Basta! I hvert fall ikke på Hotel Giolli.

Etter dagens utflukter som nesten alltid foregikk til fots fordi severdighetene aldri lå mer enn tre kvarters rusletur fra utgangspunktet - med unntak av dagen da vi dro med toget ut av byen og ned til Lido di Ostia ved havnebyen Fiumcino for å kjøle vår varme kropper i Middelhavets bølger - vandret vi når mørket falt på til Spaghetteria Pizzeria L'Archetto som lå like rundt hjørnet ved Fontana di Trevi, 12 minutters gange fra hotellet, og inntok dagens hovedmåltid der før vi ga oss den mørke og lumre sommerkvelden i vold, hang rundt på Piazza di Trevi og nøt det yrende folkelivet før vi mett og trøtt dro tilbake til hotellet og sovnet inn, gutta på guttas rom, og mor og far på mor og fars rom.

Molde Havnestyre

Rollen som daglig leder i byens eneste skipsterminalselskap førte med seg en del mer eller mindre morsomme ekstraoppgaver, en av dem var å møte fast som brukerrepresentant i Molde Havnestyre, noe som i løpet av de 12 påfølgende årene (fra og med 1996 til og med 2007) førte til at jeg lærte å kjenne temmelig godt en ny mennesketype, nemlig kommunepolitikere. Etter hvert skulle dette utvides til også å gjelde fylkespolitikere, men det kommer jeg tilbake til under beskrivelsen av et annet årtusen. Og ja, det er en grunn til at jeg selv aldri har gått inn i politikken, uten at vi skal komme nærmere inn på det her. Skjønt mye kan nok forklares ut fra en uttalelse som havnestyremedlem Bitten en gang gjorde til beste på et havnestyremøte der hun skulle selge inn seg selv som aktuell kandidat i en sak der det skulle nedsettes en komité som skulle gjennomføre en utbygging av kaiarealene: Jeg har ingen teknisk kompetanse å bidra til prosjektet med, men jeg kan bidra til at de nye kaiarealene blir pene.

Et møte i møtet

I 1997 avholdt Bennettkjeden ett av sine franchisemøter med utgangspunkt i Tromsø. Det var i midten av april og i Tromsø var det utrolige 2 meter og 18 centimeter djup snø på flat mark, så vi hadde nok ikke fått øye på henne om vi hadde møtt henne ute i snøen, men heldigvis traff vi på henne i en av salongene inne på Ishavshotellet. Hvem? Jo, Lille Grethe! Eller Lille og lille... som hun selvironisk formulerte svaret på tiltalen. Hun ble 50 år det året, men kommentaren var - slik jeg oppfattet henne - mer rettet mot midjemålet enn mot alderen. For høyden kunne det ikke være, hun var fortsatt Lille Grethe når det gjaldt den.

For å komme til Tromsø måtte vi først fly til Oslo, for derifra å ta et nytt fly som brakte oss til Ishavsbyen. Det var en flott vårdag på Østlandet, og en av våre medreisende på flyet fikk sjokk da vi landet i snøkavet på Langnes. Noen få timer tidligere hadde han hygget seg i hagen hjemme i Larvik i sommervarme sammen med sine to smårollinger, og var nok fortsatt kledd mer i overenstemmelse med det enn med den virkeligheten han møtte vel 1200 kilometer lenger nord. Så han hakket tenner og forlot oss på flyplassen i drosje med retning nærmeste klesforretning.

Apropos vær, i Molde var det svært varmt i juli og august i 1997, endog tropenatt natt til 29 august. Varmt var det også da vi ferierte i Stockholm den sommeren, og lite visste vi da om hvor mye Stockholm skulle komme til å bety i livene våre i årene senere, det var ikke siste gangen vi var på besøk i Stockholm, for å si det på den måten. Men alt til sin tid...

Fotball

I sommerferien i 1998 dro vi til Kanariøyene, nærmere bestemt Tenerife, for første og sannsynligvis siste gang, ihvertfall for siste gang som komplett samlet kjernefamilie. Norge gjorde det visst ganske bra i fotball-vm det året? Gjorde de ikke? Jovisst, det var jo DA Norge slo Brasil i et vm-sluttspill! Tirsdag 23 juni! Vi hadde vært ute og spist denne første dagen vår der nede, og det skulle være informasjonsmøte på/i turoperatørens kontor/leilighet. Kari ble ikke med, men det ble hun likevel da vi sendte henne sms med beskjed om at de viste kampen på TV der vi var!

Men det skulle bli mer fotball det året! Den 18de april 1998 ble Moldes nye fotballstadion - Aker Stadion - innviet med Bennett som en av sponsorene. Da måtte undertegnede selvfølgelig møte i rollen som representant for reisebyråkjeden, sammen med representanter for et par-tre andre Bennettkontor, blant dem Bennett Lillestrøm slik det måtte være siden motstanderen til MFK der og da var Lillestrøm fotballklubb. Det er vel unødvendig å nevne at Lillestrøm ble gruset...?!?

Jaja, det er egentlig litt flott å ha et bilde av en blid og smilende Røkke som i det store og det hele var den som gjorde det nye anlegget mulig, foran logoen til Bennett på Aker Stadion i Molde tatt i betraktning behandlingen han fikk da han og kompanjong Gjelsten ba om kreditt i hine hårde dager hos den gang reisebyråsjef Erling. Der var det ikke mye kreditt å få, for å si det slik, noe som førte til at gutta gikk til konkurrenten over gata. Jaja.

Maktkamp

12 april 1999 - Et skjærepar starter arbeidet med å bygge reir i pæretreet like ved verandaen vår i Moldelivegen, vi fjerner byggverket ved å dytte det ned fra treet ved hjelp av et kosteskaft mens vi står på verandaen. 13 til 17 april - Skjæreparet gir seg ikke, daglig bygger de opp og daglig river vi ned. 18 april - Fortsatt bygging, forsatt riving. 19 april - Kari er blitt lei av å hente fram kosteskaftet fra kjelleren hver dag, så hun lar det ligge i beredskapsposisjon med framenden like ved byggverket i treet og bakenden på verandarekkverket. Nå er det KRIG! Senere samme dag - Skjærene har forstått hintet, avslutter byggingen og flytter til nabotreet. Dit kommer vi ikke til, og gir opp, men det er greit nok, ute av syne, ute av sinn.

Livet går sin gang

Et glimt av alderdommen

Året er 1999. I mai drar Petter og jeg til London, bare vi to på tur for en gangs skyld. Og for siste gang. Så langt...

Fjellturer er årets viktigste fritidssyssel, fjellturer, alene og sammen med andre, blant annet fra lørdag 26 til søndag 27 juni 1999 sammen med guttene, fra Slettvikane til Verma. Bare vi tre, for en gangs skyld og for siste gang. Så langt...

Lørdag 24 juli 1999 om kvelden dør far 78 år gammel med sin Johanne og meg ved siden av senga på Molde Sjukehus på Lundavang, han blir begravet på nedre kirkegård 29 juli i samme grav som hans mor ble begravet i nesten 76 år tidligere. I arven etter ham finner jeg et medlemskap i GOKK som jeg vet er gamlefars kameratgjeng som i uminnelige tider hvert år i uke 34 har møttes et eller annet sted i Norge for å hygge seg med god mat, god drikke, gode historier og gode fjellturer. Jeg bestemmer meg for å steppe inn som stedfortreder på årets tur, treffe gjengen en eneste gang, lære dem å kjenne, og fortelle dem at verden kan og bør gå videre på en positiv måte selv om det enkelte menneskets liv tar slutt, forutsatt at vi tar over stafettpinnen. Det var meningen at foreteelsen skulle være en siste gang og et punktum bak en epoke, men det ble noe helt annet. Gutta viste seg å være en til dels godt aldrende gjeng gubber med et herlig optimistisk og ungdommelig syn på livet! Så i stedet for en slutt ble det begynnelsen på noe - jeg ble omfavnet og endte opp med å bli en fast del av GOKK i et tiår.

Når det 19nde århundre slutter har masse reising, både i arbeids medfør og på fritiden, hele året, blitt en del av livet mitt som daglig leder for et selskap som driver med godstransport og reiseliv. Som seg hør og bør. På godt og vondt...

Livet går sin gang!