1980-tallet

Lyden av Lucullus 19de juli 1980

Det var 19de juli 1980, det var før-festival på Lucullus før årets jazzfestival i Molde, og Oddvar Blues og Rykte ble introdusert for et publikum for første gang. Tre år seinere, ei etter måten kort, men likevel opplevelsesrik tid med Oddvar Blues og Rykte, OBeRocke Boogieband (bildet over), og mer eller mindre vellykkede spillejobber i Oslo og Trondheim og Ålesund og Skien og Molde og andre mindre og større, men uansett vennligsinnede norske byer, ble musikerkarrieren min definitivt avsluttet med en opptreden som gjesteartist hos Petter Ugelvik Band (PUB!) på Storyville på Lucullus fredag 26 august 1983. I har vært med heile tida, lagt mange ting t sida, kjent bluesen inn i sjela, men har fått med me det meste. I har gått heilt glipp av nåkka sjøl om tinga lå og lokka, drukket vekk forstanden, men har fått med me det beste!

Men livet går sin gang...

Det Gåtefulle Språket

er ikke det språket som fortellingen som vi leser på skjermen på datamaskina vår fortelles på, men det språket som datamaskina selv forstår, og som kan fortelle datamaskina hvordan den skal presentere og fortelle fortellingen som vi leser på skjermen på datamaskina vår!

Hvordan snakker man med datamaskiner? Jo, på samme måte som man snakker med babyer! Du gir dem ord som du forklarer betydningen av ved hjelp av symboler, for at de senere skal kunne bruke ordene til å uttrykke symboler.

Og her begynner den egentlige historien om 1980-tallet. Om små barn, om dataspråket IBM RPG2 som du kan se et eksempel på på bildet ovenfor, om datamaskina IBM System/32 som du ser på det første av de to bildene nedenfor, om IBM System/34, IBM System/36, om Norges nest eldste reisebyrå, om en skipsekspedisjon, om hurtigruter, turistskip, sjauere og smuglere, AMSTRAD CPC464 (det andre av de to bildene nedenfor), fyrstikkfotballspillere, BASIC, og ikke minst italiensk vin og italienske opplevelser.

Det er mulig at naturen er så viselig innrettet at om man blir avskåret fra å uttrykke seg på sitt vante språk, så vil man uvilkårlig prøve å finne et annet språk som man kan kommunisere på. I mitt tilfelle ble musikk byttet ut med dataprogram, noter med instrukser. Det gikk fra blues og rock til IBM's programmeringsspråk RPG2 og Locomotive BASIC, RPG2 fordi vi hadde IBM-maskiner på jobben, og BASIC fordi jeg investerte i en AMSTRAD CPC464 privat. Det er et stykke fra rock 'n roll til et liv som dataprogrammerer, for å si det sånn, omtrent som når en utelivskonge i New York konverterer til familiemann i Rindalen.

Skulle man tro. Men så viste det seg altså at en slik reise ikke er en reise fra et aktivt og sunt(!?!) liv til et statisk og syntetisk liv, skjønt en reise fra sang til data er vel gjerne det, men å stifte familie - å stifte familie er en reise fra et lite liv til et stort liv, fra en tilværelse som soloartist til en tilværelse som korsanger...(?) Eller noe sånt.

Men jeg glemte nesten å nevne det; en av de siste dagene i året 1979 tiltrådte jeg jobben som regnskapsmedarbeider i Molde Havneterminal AS (MHT). Det kommer jeg tilbake til, men det er viktig å få tildragelsen plassert tidsmessig i denne sammenhengen, for det var altså der og da jeg først kom i kontakt med IBM sine hardware- og softwareprodukter.

Det hele begynte med at Arvid Aassve som den gang var disponent, satte seg i firmaets varebil, kjørte til Harstad(!) og hentet ei brukt IBM 32 som vi hadde kjøpt der, fordi vi i vår visdom hadde fått for oss at MHT skulle bli blant de første av de framsynte skipsekspedisjonene i landet som tok i bruk den nye og grenseløse data-teknologien.

Men hva visste vi da vi sto på det tidligere spiserommet på Moldegård og stirret på vidunderet? Ikkje ein dritt! Ikke fulgte det programmer med maskina, og ikke hadde vi noen peiling på hvor slike var å oppdrive. Så vi måtte ha hjelp!

Løsningen ble KM Bjørneby og hans nystartede firma Bjørnetjenester AS. Etter en tid med KM'n og hans Cola og hveteboller som fast tilleggsinventar på det gamle spiserommet, hadde undertegnede i skjul tilegnet seg såpass mye kunnskap om RPG at vi selv noe senere greide å produsere et avregnings- og faktureringssystem som var brukbart. Og vi trodde vel faktisk at vi hadde skapt noe som vi kunne selge til landets andre skipsekspedisjoner, men den gang ei. Skipsekspeditørenes Landsforening valgte et eller annet annet idiotisk (forf. anm.) programvaresystem som basis for et felles landsdekkende datasystem. Det ble en gedigen nedtur for oss i MHT :(

Og ikke nok med den karrieremessige nedturen, privat hadde jeg også i mellomtida lært meg Basic, et programmeringsspråk som jeg heller ikke fikk eller har hatt noen ytterligere glede av. Selvfølgelig!

Sjauere og smuglere

1980-tallet var det siste tiåret sjauerne fortsatt var sjauere på Molde Havn. Men det gikk mot slutten. Sjauergjengen var godt middelaldrende og til dels eldre menn, så da det å kunne kjøre truck ble en nødvendighet mot slutten av tiåret, falt han som ikke hadde, men som trolig var for gammel til å ta trucksertifikat fordi han hadde så få år igjen å jobbe til han kunne gå av med pensjon at et slikt studium ikke var verd innsatsen, han falt på en måte ut av systemet, og ble omskolert fra sjauer til en form for tallymann. Denne tallymannen sto på kaikanten og holdt øye med lasten som ble heist opp fra lasterommet på båtene, og håpet på at lasten ikke falt ned igjen, for om det skjedde, så var det uansett ikke noe han kunne gjøre med det.

Sjauerlønningene ble utregnet på bakgrunn av en egen lønnstariff med en til dels uoversiktelig og komplisert blanding av akkord- og timelønnsatser som det av en eller annen grunn bare var sjauerne selv som tydeligvis hadde den fulle og hele innsikten i - ifølge sjauerne selv. De ukentlige lønnsoppgjørene ble derfor en evig balansegang på slakk line mellom sjauernes og skipsekspeditørens divergerende oppfatninger av hvilken last som hadde blitt losset og lastet til hvor lang tid, et oppgjør som skipsekspeditøren hadde påtatt seg å gjøre, men som sjelden ble utført i henhold til boka - ifølge sjauerne. Av en eller annen grunn fikk jeg tildelt denne uriasposten tidlig i MHT-karrieren min. Jeg har spekulert på hvorfor det akkurat ble jeg som ble tilgodesett med rollen som dette viktige (!forf.anm.) bindeleddet mellom sjauerne og skipsekspeditøren, men har etter hvert kommet til at det vel var fordi sjauerne og jeg på sett og vis delte det samme verdensbildet; Tilværelsen er et sammensurium uten like, men blanda med litt whisky kan det dog til nød gå an! Dermed ble jeg ansett som en de kunne stole på, og ble tatt inn i varmen, det vil si at jeg fikk adgang til sjauerrommet i brakka, og fikk endog innsyn i det aller helligste; hva de hadde i klesskapene sine. Og det var ikke bestandig klær det var mest av der, for å si det slik. En betydelig del av innholdet besto ofte av smuglerbrennevin som de fikk kjøpt ombord i godsbåtene som gikk i linjefart mellom Norge og utlandet. Det har blitt påstått at det på 70-tallet var enkelte godsskip som anløp Molde som ikke losset annet enn smuglersprit! Fullt så vilt var det ikke på 1980-tallet, men jeg sørget for at sjauerne fikk de lønningene de hadde krav på, og de sørget for at jeg fikk billig brennevin! Inntil smuglerskipenes tidsalder ubønnhørlig var forbi på norskekysten takket være tollvesenets tiltakende og - etter sjauernes mening - balstyrige kontroller.

×

Bremen Westnorwegen Linies Elin Christine, en tid hjemmehørende i Midsund, var en populær gjest i havnene langs norskekysten på andre halvdelen av 1970-tallet. I følge sjauerne.

Da 1980-årene var over, lå sjauerordningen i praksis på dødsleiet, sjauerne skulle etterhvert bli Arbeidende Formenn, men sjauerholdningene kom til å leve videre i beste velgående. Det skulle fortsatt være en betydelig avstand mellom oss på kontoret og dem på terminalen, for å si det sånn!

Roma kom på et vis til å bli vår portal mot verden på 1980-tallet, historisk og datidig, og ølglassene på bordet i uteserveringa på Ristorante il Falchetta i Via dei Montecatini forekommer meg i den sammenhengen bare å ha vært vardøger, tegn på noe som skulle komme til å skje med meg 24 år seinere like over elva for Londinium, bosetningen som romerne etablerte rundt år 43 etter Kristus i nåværende City of London. I begge tilfellene var Gunnar sterkt tilstedeværende!

Fra 2007 var det øl som var Livets Vann, men denne varme sommerdagen i 1983 var det altså egentlig italiensk vin som gjaldt, ølet drakk vi bare for å slukke tørsten.

Bennett Reisebureau A/S ble etablert i 1850 i Kristiania. I 1890 åpnet selskapet ei lokalavdeling i Molde som dermed ble Norges andre reisebyrå, og Bennett ble Norges første reisebyråkjede. Det var der jeg kom inn i bildet, nesten hundre år seinere, men likevel. I min tid i Molde Havneterminal AS var Bennett Reisebureau Molde ei avdeling i MHT. Og i min første tid i MHT var reisebyrået et påheng som MHT egentlig ikke hadde ønske om å ha som påheng. Så Arvid overlot ganske snart ansvaret for å følge opp reisebyrået til meg. Jeg gikk trøstig til verket, men om det var fordi de ansatte på reisebyrået ønsket å bli kvitt meg, det vet jeg ikke, de skaffet meg uansett ganske raskt billige reiser til diverse reisemål, og sendte meg avgårde ut i verden. Ute av syne, ute av sinn!

Og ungene ble med, enten de ville eller ikke. Nå i ettertid innbilder jeg meg likevel at de hadde en viss glede av det, og støtter meg til følgende utsagn fra Petter da han ble konfrontert med det faktum at han som broren har vist en uanstendig høy trang til reiseaktivitet verden rundt i voksen alder: Det får du og moderen ta på dere skylda for, det var jo dere som gjorde oss så interessert i reising!

Men la det være sagt til vårt forsvar, vi dro dem ikke bare med til utlandet, vi hadde våre norske ferier også. Såpass nasjonalistisk må man jo tillate seg å være!