Mitt bidrag til verden i 1970årene besto kort fortalt og i kronologisk rekkefølge av følgende roller: Soldat, student, norsk visesanger, regiassistent, rockevokalist, engelsk visesanger, teaterrekvisitør, og bluessanger. Og viktig bidragsyter til tobakksindustrien!

På tross av at mesteparten av tiåret ble tilbrakt i Oslo, var det preget av en forholdvis omflakkende tilværelse, og i ramseform besto reiseruta av følgende steder der det var meningen å slå seg ned for lengre tid: Øverbygd, Molde, Bergen, Molde, Oslo, Molde, Stavanger, Molde. Av forskjellige årsaker ble det med heller kortvarige opphold på de fleste av stedene.

1970tallsmiljø (detalj)

Miljø er så mangt. Miljø er fjell og sjø, by og asfalt og grønne enger. Miljø er stillhet, ro og romantikk, men miljø er også fest og spetakkel og - ikke minst - originale mennesker.

På Rosenborg Restaurant i etasjen over Rosenborg Kino i Sporveisgata i Oslo var det et miljø av den siste sorten. Ihvertfall på 1970tallet da jeg frekventerte etablissementet.

Der holdt Den Røde Baron til, han fikk tilnavnet fordi han insisterte på at bestefaren var en viss tysk flyger som herjet alene i sin Fokker oppe på himmelen over de europeiske slagmarkene under første verdenskrig. På Rosenborg var han ikke alene. Så du bedre etter kunne du se at det faktisk var to av dem der, Den Røde Baron senior og Den Røde baron Junior, far og sønn, som begge viste usannsynlig fysisk kontroll og styrke ved å plante høyre hånd i sofaen mellom lårene, og presse seg selv 20 centimeter opp fra underlaget der de ble sittende som på en enbent krakk og drikke sin øl i ro og mak. Og der var altså også jeg, Skarfeis som Den Røde Baron senior av åpenbare årsaker insisterte på å kalle meg.

Husveg var der, med sitt skjegg, store mørke solbriller og hvite stokk, og hans venn, den mindre profilerte, men av størrelse enda mer synlige Storegutt med sin mye større hvite stokk. De to vennene fra blindeforbundets bofelleskap noen hundre meter borte i gata i retning Bislett, viste gang på gang fantastiske orienteringsevner - for ikke å si overlevelsesevner - der de sjanglet hjem på isholka langs fortauskanten fra resturanten i seine vinterkvelder.

Glem heller ikke damene fra det den gang da forkledde horehuset Fagerborg Pensjonat som ikke var det eneste av sin sort i byen, men det eneste offisielle av typen, godkjent av en eller annen politimester Sebastian. Det var enklest å holde orden på den lyssky trafikken når den foregikk på ett enkelt sted. Damene stakk ofte over gata til Rosenborg Restaurant for å slappe av og prate med andre enn kunder, og om annet enn produktinformasjon, mellom jobbene.

Miljø er så mangt.

Husmannskost

En gammel mann i en gammel og bitte liten butikk i Sporveisgata i Oslo fikk en uventet opptur i omsetninga mot midten av 1970-tallet.

Det var på den tiden da jeg bodde der, på restene av en husmannplass som en gang hadde ligget i utkanten av Vika Gård, men som nå var midt i byen, like ved den bitte lille butikken og like ved horehuset.

Nok om det, den gamle mannen i den gamle og bitte lille butikken ble vår hoffleverandør av øl. Vi handlet øl og vi handlet øl, jeg kan ikke huske at vi noen gang handlet noe annet enn øl. I det hele tatt. Jo, forresten, men, nei, det var ikke meg, men uansett.

Midt under ei lengre fyllekule troppet vi opp på butikken for å fylle opp øllageret. Det hadde vært så som så med stellet noen dager, og Steinar syntes nå at tiden var inne for å gjøre noe med det. Så vi kjøpte ei kasse øl, og en tannbørste. En vanlig tannbørste var selvfølgelig for dyrt med vårt heller anstrengte budsjett, så vi dro lykkelige fra butikken med ei kjempediger ølkasse og en bitte liten tannbørste. En barnetannbørste. For den var billigst.

Noen år seinere flyttet jeg fra Sporveisgata. Det var trist for den gamle mannen i den gamle og bitte lille butikken. For - er jeg blitt fortalt - i det øyeblikket jeg forsvant med det bitte lille flyttelasset mitt bort Sporveisgata og svingte ned Hegdehaugsvegen og ble borte, da sukket den gamle mannen stille, låste døra til den lille butikken sin for godt, og tenkte at de siste årene hadde tross alt vært noen fine år.

Kladdebokens desennium

1970-tallet var en evig vandring i metaforenes verden. Alt jeg opplevde ble omsatt i ord, ord og atter ord. Det var Kladdebokens tiår. Og når disse kladdebøkene nå en gang dukker opp fra mine nesten glemte gjemmer, da kan jeg jo like godt dele med deg det som en gang var tanker omkring den mer eller mindre familieløse delen av livet mitt, et søkende sinn stort sett på egen hånd i en ukjent og til tider utfordrende verden. Det ble menneske av meg også, og jeg forstår ikke helt hvorfor, men kanhende finnes det et kunnskapsrikt og forståelsesfullt medmenneske der ute, som kan hjelpe meg på veg. Med dette legger jeg ut 1970tallstankene mine til offentlig skue, men stykkevis og delt, og hver av dem til tilmålt tid.

→ Kladdeboksnotater

Soldat

Vinteren var mørk og kald, og over Maukstadmoen Leir kneiset vårt Montmartre. Uoppnåelig om natten, om dagen var det et fryktelig slit å komme seg dit opp i den dype snøen. Fordi vi ikke ville, men måtte. Menn uten frie viljer.

Jeg skal ikke fortelle om kolmørke, iskalde vinteruker i telt på bataljonsøvelse, brigadeøvelse og NATO-øvelse, eller om solrike, varme sommerdager på ryggen i gresset i evig, deilig avslappet venting på ett eller annet. Jeg skal ikke fortelle om Hinky i kiosken, eller om Dama fra Isfjorden (i Møre og Romsdal) og hvordan det kom seg at hun ble sentralborddame på Maukstadmoen i Øverbygd. Jeg skal ikke fortelle om permisjonsreisene til Tromsø, eller frihelgene på fjellturer med knappetelt og gode soldatvenner i Øvre Dividal nasjonalpark, om min gode venn, samen Varsi og hans fantastiske naturkunnskap og utrolige evne til å trekke pulk i djup snø, eller om "Berlevåg", en fisker fra Berlevåg, og hans formodentlig impulsive forsvinninger som viste seg å være vintersildfiske og vårsildfiske og pakket bussferie til Finland, ifølge ham selv noe han bare måtte delta på hvert år; i hvert av tilfellene kom han tilbake til fortsatt militærtjeneste i leiren frivillig, en tjeneste som ble lengre og lengre for hvert fravær helt til det endte med anmeldelse, dom og ubetinget fengsel. Jeg skal ikke fortelle om hjemlengsel, om han som ble utsatt for en bilulykke under en øvelse og ble sendt hjem med varig mên, eller han som satte geværet mot tinningen...

Jeg vil bare fortelle at jeg var der.

Student

Å være eldste sønn i en vellykket borgerlig familie krever sine oppofrelser, ikke minst innen utdanning og karriere. For meg skulle det bli jus. Jeg sa: Skulle Bli. Det ble det ikke. Riktignok dro jeg til Bergen og startet opp på innføringskurs til jusstudiet, men skjebnen ville det til at jeg dro til Bergen sammen med en nær og svært god venn, Stål (Bjørkly - forf. anm.) som startet på psykologistudiet samtidig med at jeg startet på jusstudiet. Stål var utroooolig lærenem, etter få måneder var jeg psykoanalysert etter alle psykologiens regler og normer, og resultatet var nedslående. Jeg kunne aldri bli jurist. Jeg måtte bli filolog. Sa Stål. Jeg ble umiddelbart omdirigert, og neste semester møtte jeg opp på studiet Folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo.

Jeg er nå lykkelig uteksaminert filolog fra nevnte universitet med fagkretsen Folkeminnevitenskap grunnfag, Teatervitenskap mellomfag og Religionshistorie mellomfag. Interessant og morsomt? Ja. Praktisk? Nei.

Livsnyter

Det var ikke til å unngå: En rockemusiker på midten av syttitallet bare måtte bruke diverse nytelsesmidler. I hvert fall tobakk. Det gikk i alt mulig, fra Pall Mall med filter (i følge Pål Sandøy oppkalt etter ham, selv om Gunnar Bjørsvik mente det var Longfellow som var det), til Blå Strek rullings, jo sterkere, dess bedre, men ikke alltid. Ascot uten filter røkte seg selv, så det var om å gjøre å ikke glemme den for lenge i askebegeret. Det gikk en del pakker med Ascot for å si det slik. Norske Teddy var også en favoritt, og det er jo ikke noe rart når en ser hvilke reklamer vi som barn ble utsatt for. Sjekk ut noen av dem her: Ascot med filter og Teddy uten.