Det jeg foretok meg på 1960-tallet, foretok jeg meg stort sett med utgangspunkt i Frænavegen 76. Frænavegen 76 var en vertikalt delt tomannsbolig bygget i 1956 helt og holdent i datidens ånd. Den bevarte formålet, å være bolig for to norske standardfamilier, gjennom hele 1960-tallet.
En norsk standardfamilie besto på den tiden av en utearbeidende far, en hjemmearbeidende mor og to barn mellom null og nitten år, helst ei jente og en gutt. Slik var det også i Frænavegen 76, inntil naboen vår med sin kone og sine to barn (ei jente og en gutt) flyttet ut av sin halvdel og solgte den til oss i 1969. Det ble begynnelsen på slutten, kan vi vel si, på en måte ihvertfall, for etter en interimsperiode med et barnløst ektepar som leieboere, bygget faderen tomannsboligen om til enebolig. Som så ofte skjer i slike tilfeller, tok det da ikke mange årene før begge standardbarna hadde flyttet ut og etterlatt sine aldrende foreldre alene i den svære eneboligen. Sånn er livet.
Eksempel på standardsøsken på 60-tallet
Skolelivet
Riktignok begynte jeg på folkeskolen på Lørva (som egentlig het Elvebakken skole) i Øvre veg seinsommeren 1957, men klassen min ble overflyttet til den nybygde Langmyra Skole allerede etter bare noen uker. Høsten 1964 var jeg tilbake på Lørva til to år realskole, og høsten 1966 beveget jeg meg de forjettede trappetrinnene opp til det som den gangen het Molde Gymnas, og tre år på økonomisk linje.
Molde Videregående Skole 1925, i min tid Molde Gymnas. Til høyre skimtes den bygningen på Lørva der jeg startet min skolekarriere i 1957 og senere fikk undervisning på realskolen.
Folkeskolen
Jeg var stort sett en usynlig, i beste fall en gjennomsiktig elev på folkeskolen. Jeg var der og jeg gjorde det jeg måtte, men det var også alt. Jeg tror ikke noen egentlig la merke til meg, jeg hevdet meg ikke, men jeg var heller ingen til fortred. Innen lagidrett var jeg alltid valg nummer to, og alltid målmann der de trengte en slik. Målmenn hadde lav status på den tiden. Jeg drev også med skihopping, der var jeg også alltid nummer to (i min aldersklasse var vi bare to, Arne Johan og jeg). På alle klassebildene står jeg lengst bak. Trist? Nei, jeg syntes det var behagelig.
Men når jeg tenker meg om, så var det noe jeg var kjempedyktig til på folkeskolen. Ingen tegnet bilder av Fred Flint så godt som meg. Mang en gang var det første som møtte læreren da han/hun kom inn i klasserommet ei tegning av Fred Flint på tavla. Ja, det var ikke mye, men det var da noe. Så det er vel forståelig at det ikke er så veldig mye jeg minnes fra livet som folkeskoleelev på Langmyra.
Realskolen
Realskolen var ei veldig spesiell etappe i dannelsesreisa mi. Ikke skolen som sådan, men alt som foregikk omkring den. Riktignok mener jeg at den mye omtalte puberteten er sterkt overdrevet, for jeg husker den praktisk talt ikke i det hele tatt, den bare var der og gikk over. Det jeg husker er at jeg syntes det viktigste ved å gå på skole i byens sentrum var nærheten til Dahls bokhandel og musikkavdelinga der. Gjett hvor vi var i langfriminuttene? Musikksjef Tore Årø var jazzmann, men han så helt klart potensialet i den nye popmusikken, i hvert fall kommersielt. Han ble vår musikklanger, for å si det sånn, det han ikke greide å skaffe tilveie av musikk var ikke verd å låne øret til!
Mitt første platekjøp foregikk imidlertid ett år tidligere. Da kjøpte jeg vinylsingelen Rote Rosen (Bossa Nova) med Himalaja (Let's Do The Limbo) på baksiden, som Detlef Engel med Addy Flor und sein Orchester ga ut på Telefunken i 1963. Det ble den eneste tyskpopsingelen jeg kjøpte, for noe skjedde den vinteren, noe som førte til at mitt neste platekjøp i juli 1964 ble singelen Can't buy me love med The Beatles. Den sommeren og høsten fikk jeg innføring i gitarbruk (å kalle det spill er vel å overdrive!) av Pål Sandøy og Steinar Paul McCartney Husby som trengte en bassist til beatgruppa si. Drømmen om ei karriere som popartist ble som kjent bare med drømmen, men lærdommen ble begynnelsen på noe artig i livet mitt, for å si det slik, forøvrig henviser jeg til musikksidene mine når det gjelder min musikerkarriere.
Bildet er (sannsynligvis) fra julaften 1964, ihvertfall står det en ny gitar på sofaen i en haug med julepapir.
Vinteren 1964-65 var den store oppvåkningens tid. Jeg snakker om flower power. I vår lille utkant av verden lå vi likevel alltid noen steg bak, vi fikk aldri finpusset stilen. Vi hadde riktignok slengbukser og ponchoer og langt (men ikke så veldig langt) hår, vi lyttet til all relevant amerikansk folkemusikk og ditto protestviser døgnet rundt, vi spilte gitar og munnspill og sang om fred og kjærlighet, men vi greide aldri å ta steget helt ut og bli skikkelige hippier. Bestekompisen min, Steinar Løding, hadde den fordelen at han lignet på Donovan, men jeg måtte kjempe meg gjennom en lang og hard kamp for peace and love med utseendet til rockerebellen Keith Richards. Det var en kamp jeg var dømt til å tape, og det gjorde jeg den sjette desember 1969 på Altamont Speedway Free Festival i California, selv om jeg av forståelige grunner ikke var fysisk til stede der. Den dagen marsjerte jeg fram og tilbake som rekrutt i den norske hæren på Steinkjersannan.
Men hva var det jeg egentlig skulle skrive om? Jo, realskolen. Den varte i to kjappe år, og jeg kan ikke huske at jeg lærte noe der i det hele tatt.
Økonomisk Gymnas
Hvorfor jeg i det hele tatt startet på økonomisk linje på Molde Gymnas i 1966, det vet jeg ikke. Stort sett det eneste jeg minnes fra gymnastiden var at jeg var flinkere til å spille skuespill i Per Amdam sine norsktimer enn å føre regnskap i Rasmussen sine. Karakterene ble dårligere og dårligere, jeg kom på kant med læreren som underviste i rettslære og sos.øk., og jeg forsto etter hvert at det ikke var økonomi jeg ville holde på med, jeg ville bli skuespiller. Eller muligens var det Amdam som mente det. Uansett, Herrens veier er uransakelige. Skulle det vise seg. Det kommer jeg tilbake til på 1980-tallet. Når jeg tenker tilbake var kanhende det viktigste jeg lærte på gymnaset å skrive på skrivemaskin. Etter touch-metoden.
Fra en minneverdig(?) russetur. Oddvar til venstre og Oddvar til høyre, sist nevnte med etternavnet Skotheim.
Russerevy
Spilte jeg i russerevy på Molde Gymnas i 1969? Eller gjorde jeg ikke? Jeg satt en dag på 1990-tallet i badstua på Idrettens Hus i Molde og diskuterte saken med Iver Gjelstenli som da og senere var journalist i Romsdals Budstikke. Han hadde vært russ samtidig med meg, og kunne der og da i badstua garantere at det ikke hadde vært noen russerevy i 1969. Så derfor sitter jeg altså her og nå med et bilde fra Romsdals Folkeblad (tror jeg) som viser at vi (Einar Johannessen, Anne Karin Halvorsen, jeg og Kirsten Monsen) øvde inn et russerevynummer (har jeg bestandig innbillet meg), men spørsmålet henger altså i luften; vi øvde, men fremførte vi faktisk revyen?
Russerevy eller ikke russerevy?
Lutring
Gjennomført gymnaseksamen var slutten på livets første plikttjeneste. Nå skulle båndene til familien brytes og egen eksistens føres videre i en ny dimensjon! For Magne Aarø og meg skulle det foregå gjennom en rituell reise, en reise på måfå, en periode på loffen, det var tidens løsen for sjelens lutring ifølge hippiekulturens læresetninger. For meg endte turen etter bare to dager. På Lillehammer ble jeg sjuk, og mens Magne forsvant videre ut i det blå, måtte jeg reise hjem en illusjon fattigere. Ex ungdom, ex hippie, ex sjelens lutring.
Arkivklipp
Å være speider og konfirmant var noe man egentlig ikke valgte, det var bare noe alle var på 1960-tallet.
